Dette fikser vi lett!

En gang i tiden, for ikke så veldig lenge siden sett i menneskelig tidsperspektiv, måtte vi begynne å plante trær. Da tenker jeg ikke på en vakker eplehage, eller morelltrærne på hytta. Jeg tenker på skog. Skogen. Industrien hadde bygd seg opp til å bli en storforbruker av skog. Det var så mange penger og arbeidsplasser å tjene på industrien at skogen ikke klarte å vokse fort nok av seg selv. Og industrien vokste og vokste, arbeiderne ble mer og mer utslitt og skogen ble mindre og mindre. Ja enkelte steder ble skogen borte for godt. Kanskje for at en konge skulle bli enda rikere, eller kanskje en sagbrukseier ved Sarpefossen skulle tjene mer en sagbrukseieren på andre siden av elva. Og det var ikke lett siden tømmeret stort sett kom fra de samme områdene til de samme prisene. Da var det om å gjøre å presse ned timelønnen og forlenge arbeidsdagen mest mulig for å få maksimalt ut av sine arbeidere. For å bli enda rikere. Eller kanskje en sagbrukseier ble rikest fordi han fikk konsesjon på å sage mer tømmer enn konkurrentene. Kanskje ved en Kongelig resolusjon eller en bestemmelse i Stortinget. Jeg har mange ganger lurt på hva som gjorde at en ble foretrukket fremfor en annen. Det må ha vært ren, uselvisk godhet fra Kongen det. At han ble mer glad i den ene enn han ble i den andre. 

Nå i dag planter vi fortsatt, skogen forsvinner fortsatt til industrien. Det går til papir og celluloseproduksjon. Det går til møbler og hus. Tilslutt ble behovet for kraft og råvarer så stort at skogen ikke var nok lenger. Da begynte de å demme opp elvene være for å produsere strøm. Store områder ble lagt under vann etter at skogen var felt og sendt til industrien der den ble behandlet fra råvare til produkt ved hjelp av all elektrisiteten som nå blir produsert der skogen sto tidligere. Tidligere, ja. Nå kan det ikke gro skog der lenger. Der blir det nå bare produsert elektrisitet som kan brukes til å skjære, høvle og behandle mer skog.

Så ble lange elvestrekninger lagt tørre. Det gjorde jo ikke noe for skogen, den kunne jo ikke vokse der får heller. Kanskje noen elvebredder tippet ut i det gamle elveleiet og tok med seg noen trær men i det store og hele var det for småtteri å regne. Derimot gikk det ut over fisken. Fisken og døgnfluene, vårfluene og alle andre insekter og organismer som var avhengige av å ha vannet strømmende som det alltid hadde gjort. Men da ble det så mange sinte mennesker at industrien fikk streng beskjed om å gi økonomisk kompensasjon for den fisken som ble borte. Det ble startet oppdrettsanlegg i stor skala for å produsere fisk til utsetting for å bøte på skaden som var gjort. Da ble folk litt mindre sinte. Men de skjønte ikke det at når oppvekstområdene for fisk og insekter ble mindre og mindre så ble det jo mindre plass til all fisken som ble satt ut. Og så var det jo mindre mat til den. Og en litt lei ting hadde skjedd: Nå måtte ikke bare skogen ha fødselshjelp, nå måtte fisken ha fådselshjelp også. Den som hadde klart seg i så mange år helt på egenhånd. Men insektene, de m�tte klare seg selv som best de kunne.

På denne måten har det pågått i årevis. Trærne ble plantet ut. Noen ganger tresorter som ikke hørte hjemme her i landet vårt. De ble plantet fordi industrien hadde funnet ut at de vokste fortere enn den norske skogen. Men etter hvert sluttet de med dette. Det fordi den utenlandske skogen ikke passet så godt her i landet vært allikevel. Dette hadde jo selvfølgelig naturen selv funnet ut for lenge siden. Det var jo derfor de utenlandske trærne trivdes best i utlandet og de norske trærne best i vårt land. Og på samme måte gjorde de forsøk med å gi fødselshjelp til fisk som ikke naturlig hørte hjemme i vårt land eller vassdraget de skulle settes ut i. Dette har det også blitt slutt på etter mange år. Helt sikkert av samme årsak som nevnt ovenfor med trærne.
 

Og så har årene gått og til slutt skjedde det samme med menneskene. I alt for mange år hadde nå industrien ført til så mye forurensning og ødeleggelser i naturen at ikke bare trær og fisk trengte fødselshjelp. Nå begynte også menneskene å trenge fødselshjelp. For at det fortsatt skulle være mennesker her, altså. Til og med vi må drettes opp og settes ut i naturen nå. Eller, natur og natur, vi havner jo mer i industrien enn i naturen da. Og så har forurensningen gjort oss dummere. Dette sto å lese i en forskningsrapport om miljø og intelligens jeg leste. Dette har i særlig grad økt i takt etter den store verdenskrigen som jo også var ganske dum. Selv om industrien tjente fryktelig masse penger en tid. Og jeg synes nok at jeg har merket det med at intelligensen har blitt lavere. Jeg merker det på meg selv også. Alle de tingene som industrien produserer som ødelegger alt det jeg er så glad i, de tingene kjøper jeg selv. På butikken, mange ganger i uka. Jeg lurer kanskje på om industrien har gjort oss dumme med vilje, i den hensikt å få oss til å kjøpe alle de unødvendige tingene de produserer. Men det sier jeg sikkert bare fordi jeg er blitt mindre intelligent.

Og så har jeg sittet her foran pc-skjermen og lest alle innleggene i Glommaguiden om hva som skal til for at fisken og insektene der fortsatt skal ha det bra i åra som kommer. Fortsatt? De har det ikke bra. Nå skjønner sikkert ikke ørreten i Renaelva at den ikke har det så bra som forfedrene dens hadde det. For det første så tror jeg ikke ørreten tenker så mye på denne problemstillingen. Dessuten er det jo mulig at den også har blitt dummere av den forurensningen som den har blitt utsatt for av den samme industrien som har snevret inn leve- og oppvekstvilkårene dens. Nei, ørreten viser det mer på andre måter. Som å stå å stange mot et betongbyggverk og ikke komme seg videre oppover i elva, selv om alle instinkter den har tilsier dette. Der blir den stående da, full av rogn og melke, som den må tømme seg for et annet sted enn det som var tenkt. Et sted som er langt i fra så bra å gjøre dette på som de stedene i vassdraget som var ment for dette. Eller alle de ørretene som allerede var på det rette gytestedet i vassdraget når betongbyggverket ble til. Når de var ferdig med det de skulle gjøre på dette stedet snudde de og prøvde å komme tilbake til de stedene i vassdraget som var ment for at de skulle spise seg store og sterke for å komme tilbake og tømme seg for rogn og melke enda en gang.

På tross av alle de hindringer som er lagt i veien for ørreten i Renaelva er det noen som utfører sine gjerninger med stor suksess. Stor suksess! De blir to/tre kilo eller kanskje enda større. Disse individene, uten at de vet hva de gjør og hvor bra dette er for oss fiskere, fører sine suksess-gener videre. Ja alle unntatt de som dør av sykdom eller naturlige årsaker da. Allikevel er det igjen noen individer av den gamle ørretstammen som hadde et livsmønster som den har klart å tilpasse de nye forholdene i elva. Og disse eksemplarene er det vi mennesker er mest stolte av å ta livet av. Det er så populært hver gang en av disse ørretene må bøte med livet at det er sikret en stor artikkel i lokalavisa. Som er produsert av råvarer fra skogen ved hjelp av elektrisitetsverkene som allerede har gjort det vanskelig å være ørret. ørret som fordi den er blitt så stor er så forurenset på grunn av industrien at vi kan bli sterile av å spise den. Eller det kan bli fosterskader hvis noen på tross av all forurensningen er blitt gravide.

Det å ta livet av et slikt individ gir altså glede. Og det er jo veldig bra. Vi er jo født med blant annet det instinktet å føle lykke ved dette. Det er jo de som føler kjærlighet til elva og fisket som er framtidshåpet for elva. De samme fiskerne som avliver disse store individene. De ødelegger sitt eget lykkes-grunnlag ved å ta livet av disse fiskene. Og slik har det alltid vært. Som man sår, høster man. Det er bare det at naturen ikke sår så mye og så vellykket på egenhånd lenger.

Da blir det vel slik, da, at i fremtiden sitter oppdrettsfiskeren og venter på napp fra oppdrettsfisken mens han nyter synet av oppdrettsskogen. Sa jeg i fremtiden? Og så får de få av oss som virkelig har hjerte for elva, eller elvene, slutte å krangle innbyrdes. Isteden kan vi  krangle med industrien. Som har så mye å svare for at vi alle burde forene være krefter  for å få de til å måtte stå til ansvar for det de har gjort galt. I hvert fall noe av det. Kanskje så mye at vi igjen en dag kan ta livet av en storfisk uten at noen blir sinte på oss. Da vi kan lese om fangsten i lokalavisa og humre: "He-he" nå begynner naturen å gå seg til slik han var ment, gitt! Det var flott gjort av alle de som var så glad i elva si at de slutta å krangle med hverandre og gjorde felles front mot den egentlige årsaken; sitt eget overforbruk!"

Sier jeg, som er en overforbruker som har tatt livet av mange fisk. Men det er bare fordi jeg har blitt dum som følge av det samme overforbruket. Som jeg har blitt lurt til.

Jostein Berg