|
Når det gjelder
rekrutteringen av nye generasjoner sportsfiskere er markfiske, slukfiske
og pilking inngangsporten til den lidenskapen vi selv føler for vårt
fiske. Det var vel slik vi alle startet vår ferd som stangsvingere, der
håpet om spenning og fangst hele tiden har vært den største drivkraften.
Kameratskap med felles forventninger, og naturens balsam for sjelen er
noen av de ingrediensene som får vinteren til å føles utholdelig, og
gjør mange av oss i stand til å takle brorparten av de bratte motbakkene
som så ofte dukker opp når en minst forventer det. Disse gledene vil
følge de fleste av oss hele vårt oppegående liv, og kanskje som
vemodsfylte, gode minner den dagen fiskestanga blir lagt på hylla for
godt.
De siste årene har antall fluefiskere økt i antall. Jeg husker mine
første turer til Renaelva der jeg kun hadde med meg fluestanga. Dette
var på 80-tallet, og man kan trygt si at fluefiskerne i elva var i
mindretall. Ikke kunne jeg navnet på fluene som klekka, kastinga førte
til uttallige timer med klatring i busker og trær for å redde den
dyrekjøpte flua, og fortommene mine ble fort alt for korte. Noen ganger
var jeg nok på nippet til å gi opp hele fluefiskinga. Jeg husker at en
kamerat og jeg hadde fiska i en ganske grunn glattstrøm i flere timer.
Vi fikk riktignok noen småharr, men større fisk sto utenfor vår
rekkevidde. Der vi sto i våre vadestøvler og med svært begrenset
kasteteknikk, tror jeg nesten at jeg var i ferd med å resignere. Da kom
det en svensk fluefisker gående. Han spurte om vi hadde fått fisk, noe
vi avviste siden de harrpinnene vi hadde klart å lure knapt var noe å
vise katta når vi kom hjem. Han oppdaget raskt de flotte vakene som
hadde frustrert oss så mye, og spurte hvorfor vi ikke prøvde oss på de
flotte harrene. Nei, det var ikke så farlig for oss, han måtte bare
fiske på dem, vi var egentlig ferdige med å fiske for dagen, vi!
Svensken, i flotte neoprenbukser, vada forsiktig ut i elva, begynte å
luftkaste mens han stadig slapp ut mer snøre. Kommet kanskje femten
meter ut i strømmen presenterte han tørrflua si feiende flott for en
vakende fisk tjue meter lenger ut. Flua ble borte i et forsiktig vak,
svensken ga tilslag, og snart lå en kilosharr og sprellet i håven. Da
snudde kameraten min seg mot meg, og sa: ”Hva faen er det vi gjør feil?”
Nå mange år senere, har tanken slått meg; hva hadde skjedd hvis denne
svenske fluefiskeren hadde tatt motet fra meg? Forhåpentligvis hadde jeg
fortsatt dratt land og strand rundt med haspelstanga mi. Sannsynligvis
hadde ergrelsen over at jeg hadde måttet gi opp noe som jeg hadde vært
fast bestemt på å lære meg fortsatt sittet i bakhodet. Det er ofte
lettere sagt enn gjort å legge de tapte slag bak seg. På meg virker det
overveiende sannsynlig at min reaksjon på egen utilstrekkelighet ville
ført til aggressive reaksjoner overfor alle som argumenterte for hvilke
fantastiske gleder fluefisket ga dem. Min reaksjon på fluefiskere som
ville prøve å overbevise meg om at deres måte å fiske på var mer edel og
flott enn min måte å drive slukfiske i Renaelva på, kan nok de fleste av
dere som har lest mine innlegg gjette korrekt på. Og samme hvor mye jeg
vrenger hjernen kommer jeg aldri til en annen konklusjon enn denne: Jeg
ville vært i min fulle rett til å reagere. Og like sikker er jeg på at
de som aldri har fisket med annet enn mark eller sluk fordi dette er den
måten å fiske på som tiltaler dem, også er i sin fulle rett til å
reagere på slike holdninger. Hvor mange nedlatende fluefiskere som
trengs for å kunne utøve en holdning som virker sårende på de som ikke
er fluefiskere, vet jeg ikke. Hadde det kun vært én fluefisker i hele
Renaelva i løpet av de siste ti årene, kunne han ha sagt så mye negativt
han ville om agn- og slukfiskere. Hans meninger ville knapt vært
merkbare siden han var en ensom svale. Han hadde nok heller vært litt av
en kuriositet, som mange smilende ville trukket på skuldrene av.
Nå som fluefiskerne har blitt i flertall langs Renaelva, kan det hende
at dette pålegger oss som utøver denne, etter vår mening flotte sporten,
et større ansvar overfor de som av forskjellige årsaker – mer enn gode
nok uten forklaringer – ikke bruker fluestang under utøvelsen av sin
lidenskap for fiske. Nå er ikke dette ment som kritikk av gjeldende
forvaltning, heller som en mager trøst for alle de som føler at deres
meninger er tilsidesatt og vist lite hensyn. Jeg vet om mange
fluefiskere som deler mine meninger om dette. Jeg vet også om noen som
ikke har noe i mot agn- eller slukfiskere, men som føler at det er for
sterke motsetninger i synet på forvaltning og hensyntagen til andre
fiskere. Det finnes skrekkeksempler fra begge leire. Det kan imidlertid
tenkes – dette er selvfølgelig bare mine egne tanker – at vi i fremtiden
vil være avhengige av hverandre for å kunne ha muligheten til fortsatt
utøvelse av sportsfiske. Jeg skal ikke komme inn på årsakene til disse
tankene, bare på mitt sedvanlige vis poengtere at jeg kan se mange
svarte skyer tårne seg opp i horisonten for de neste generasjoner
sportsfiskere. Derfor er det mitt ønske for fremtiden at de forskjellige
måtene å utøve vår lidenskap på blir likestilt. Dette forutsetter
imidlertid at vi alle har respekt for hverandre. De mest provoserende
handlinger og utsagn fra begge leire bør tones ned etter beste evne. Så
håper jeg at vi i fremtiden bruker mer energi på å ta vare på bestandene
av fisk enn vi bruker på å ta knekken på hverandre. Jeg lover å skjerpe
meg så godt jeg kan.
Jostein Berg |