Vadinga ble unnagjort i olabukser og joggesko og det var et hælvete å vasse uti til over hengerfestet å stå der i timesvis, men jeg gjorde det alikavæl fordi kastekunskapa var så elendige att jeg var nødt. Jeg som blei så fort forkjøla fiska så snørra drev av meg sjøl om jeg fikk en masse kjeft av muttern og fatter. Værst var det å takle muttern - hu var støtt så lei seg når hu måtte kjefte. Det var mye bedre å få kjeft aven far, han benytta seg av en ganske kolorert kjeftbruk og det endte støtt med att vi begynte å flire begge to. "Nå skar du høre her din hælsikes lille nisse du står der med øra full av voks og glaner som en halvtomsing som ikke skjønner att mor di er vettaskremt helt opp i hårrota når du står der og svaier som et skjørt strå uti stristrømmen,.........harru søkktømmer i hue eller er du simpelthen like dum som far din?" Han rodde fluer med to lange bambustenger og tre våtfluer på hver, når det var fast fisk måtte ankeret som egentlig var svinghjulet fra en gammal Ford uti så han ikke drev en halv kilometer nedover i den strie strømmen. Mens båten alikavæl lå der på ankeret passa gubben på å gjøra noen kast med fluestanga eller med en mepsspinner på slukstanga for kanskje å lure en stor ørett til å ta.

Den første lærdommen om å vise respekt for naturen og det levende liv lærte jeg av fadern og modern. Hu mor sa, "Blir du ikke gla når du hører fugla synger Tore?", og når hu spurte meg om det ble jeg det og har vært det siden. Han far lærte meg at det var både stygt og dårlig gjort å knyte hyssing rundt magan til en frosk for så å hive den uti gjeddevika der båten vår lå og leke at det var en froskemann på farlig oppdrag i dypeste Afrika med krokodiller på alle kanter. Han sa, "Det dærre slutter du med nå med det samma! Hva truru du hadde sagt hvis en diger slask hadde gjort det der med deg i ei elv full av ekte krokodiller!" Jeg vet egentlig ikke om det var av medlidenhet med frosken eller det at far min så på meg som en diger slask som skamfullt fikk meg til å setta frosken fri i god avstand fra gjeddevika.....jeg velger å tru at det var den stakkars frosken, men er ikke sikker.

Han var glad i Glomma far min, det er det ingen tvil om, og det er kanskje egentlig greit at det var der han endte sine dager når uhellet først var ute. Han far kombinerte matauk med stor og ekte naturglede, og ønska seg større kjæft så han kunne bruke begge henda når han åt fisk, men småfiska slapp han uti igjen med kjærlig hånd. Far min hadde nok kanskje syns det var rart med fartsdumper i veien, mager ost, lettmjølk, alkoholfri vin, baglimmitt og maksmål hvis han plutselig hadde dukka opp i dag. Hadde han derimot fått vært med på samma utviklinga som meg hadde han nok forstått nødvendigheta av alt sammen sjøl om han nok hadde fnyst litt i nesa av noe av den forfininga som har skjedd, spesielt med fluefiskinga. Jeg syns nesten jeg hørern si noe sånt som, "Skal jeg faanimeg måtte pynte slaskeraia mi med kniplinger å synge sanger som en annen kastrat-tenor for fisken før je sleppern uti att nåa?

Glomma var stor og virka nok litt skummel på hu mor, men både jeg og fattern pressa på for at jeg skulle få innvilga godkjent båtførerbevis og jeg husker den dagen det skjedde som om det var i går. Jeg og fattern hadde liggi i hemmelig skarptrening ei hel uke med å perfeksjonere bruken av den digre fløterbåten, og da eksamensdagen kom henta vi muttern og hu og fattern benka seg på steinskæret som stakk litt ut i elva ovafor båtstøa. Der satt døm og så på mens jeg fossrodde rundt og gjorde intrikate manøvre i strømmen uttafor. Jeg tok ut alt jeg hadde og litt til, gevisten var så stor og det var et under at ikke prestasjonsangsten fikk meg til å drite meg totalt ut. "Ser du det Gerda, guttjævevelen ror jaggumeg som en fløter.....han mangler kanskje litt trøkk og muskler i de værste stryka, men døm kan han jo ro rundt!" Jeg har aldri vært så gla som da jeg gjennom lyden av knirkene årekipper og brusende vann midt i et skikkelig c-moment hørte atta mor sa ja!



 Etter det lå alle Glommas eventyr åpne for meg og den frihetsfølelsen jeg hadde da var kanskje den største jeg har kjent noensinne. Tenk det å ro alene med nistemat, saftflaske og fiskestang til baksia av den nederste øya og ikke lenger se hyttetaket og båstøa! Ferden gikk videre til den jungelaktige kanalen mellom øyene, der det var hvit sandstrand og trær som hang utover vannet. Det jeg ikke tenkte på var at de ville og hemningsløse Tarsjan-hyla mine hørtes helt hjemmat der jeg kasta meg uti fra stor høyde med størst mulige plask som mål. Hu mor hørte rabbaldret og trudde poden var i vanskligheter, men han far skjønte sammenhengen og fikk roa ned panikken. "Det der er lyden av din og min sønn som nyter friheta på avstand det kjære frue, og det må vi nok venne oss til", hadde han sagt, men for sikkerhets skyld rusla'n liksom tilfeldigvis en liten tur med tysker-kikkerten han hadde erobra under krigen for å sjekke.

De første storfiska jeg tok etter å ha fått tilgang til alle de gode plassa som bare kunne nås med båt, ble bert med fangsten bakpå ryggen opp mot hytta og presangtert med store fakter for mor og far. Den største gunsten ble oppnådd når fadern brukte banneord i berømmelsen av fisken. "Nei harru sett på makan.....jeg trur dæven skjæra meg du har satt ny pærsj je, gutt!" det var liksom da jeg viste helt sikkert att han mente det han sa på orntlig. Det å bli berømma for storfisken jeg tok var deilig, og det sitter vel i litt i dag også. Sånn er det kanskje for de fleste av oss, men nå er vi så mange fler. Noen steder står vi så tett at lusa fint kan hoppe fra mann til mann. Det er så stor traffikk enkelte steder at vi trenger traffikkregler for ikke å kræsje med naturn som jeg velger og tru at vi er så glade i alle sammen. Elgstammen krymper, ikke i antall, men i størrelse pr elg og om noen år kan vi sannsynligvis kjøre på en voksen elgokse og alt som skjer er att lykteglasset får en liten sprekk og at elgen spretter tilbake i skogen. At grunnen er elgjegeras lyst til å ha størst mulig gevir på veggen er klart som blekk, det veit døm sjøl også. 

I de mest pressa områda hvor fornufta råder og tanken om den framtia vi har foran oss har krystallisert seg har døm derfor begynt og la de største gevira sitta på elgen, og vips er elgstammen om noen år sunnere, større og friskere! Hvis nå vi fiskere hadde gjort det samma hadde vi også fått gleden av å se enda større og sunnere fisk vake i elvene våre. Det er i hvert fall noe vi har felles uansett hva vi fisker med - vi liker å se drømmene våre vake i overflata! Det verste av alt er at kvaliteten på de litt mindre fiska som vi kan ta med til mat nokså sikkert hadde blitt bedre å eta og sprekere å fange. Det eneste som skal til er at vi gir avkall på den litt primitive trangen vi har til sole oss i glansen av et stort og tydelig trofe som den gangen vi var smågutter og slik berømmelse virkelig hadde noe og si.

Det kan hende at det ryktet vi fritidsfiskere har fått mer eller mindre uforskyldt på oss om at vi juger og legger til så fært gjør at vi av og til kanskje kakker en mulig avelsokse i hue bare for og få vist den fram siden, når ingen andre er der og kan bevitne det som kanskje ikke er så stort alikavæl når vi får tenkt oss om. Tross alt blir det tatt mye flott fisk rundt om i væla, og den for oss store hendelsen er størst for oss som har opplevd den og lite og si for andre. Hvis du gledesstrålende forteller om gromfisken til fiskekompissa dine vil døm glede seg med deg uansett, og det teller mer enn det håndfaste beviset som kanskje ikke er bevis på annet enn att du har tatt livet av en avelsokse.

Jeg trur alikavæl det att det fortsatt går an og ta en stor fisk en gang i blant, det er både steder og anledninger nok til det. Det jeg sier er vel egentlig det att døm av oss som får en del store fisker i de mest pressa elvene burde tenke oss litt ekstra om før vi lar presten falle. (Dærsken....der fikk jeg jaggu lagt inn litt sjølskryt også..."døm av OSS" liksom!") Nå er det vel sånn at veldig mange av oss gjør nettopp detta, og har gjort det lenge. For døm er detta gammalt drøvtygg, dovent og litt lunkent, gulpa oppatt så mange ganger at det nesten smaker møkk av det, men jeg tenker så mye på det att jeg måtte skrive litt for å roe tankene. De nye rekrutta i form av stolte og krye unger og ungdommer som fulle av jubel gledestrålende kommer drassende med den nye pærsjen sin må få gjøra nettopp det, det kan vi voksne gjøra bot for med og setta uti att våre. Siden, når døm blir større vil døm ta etter oss og ting jevner seg ut......hvis vi klarer å være gode eksempler da?

Dommedagstanker. Snart vil kansje vakringa etter EN fin ørett spre seg utover tre kortsoner fordi døm ligger tett som haggel, det vi i dag ser på som en selvfølge vil kanskje være gamle gubbers mimring om gamle dagers frie fiskeliv nesten fritt for kunstige gjerder og stengsler av fysisk eller komersiell art. Det er fort gjort å få lyst til å grabbe til seg mest mulig førn blir utestengt av skyhøye kortpriser, mer eller mindre sossete regler om bruk av utstyr og "golfklubbmentalitet" som splitter opp en del av samfunnet hvor vi til for kort tid sia var likemenn uansett hvilke lønnsklasse eller samfunnslag vi kom fra og hva vi fiska med. Når alt kommer til alt har betydningen av hvordan en sjøl har oppført seg under sin vandring på denna planeten så stor betydning for en sjøl og ens egen samvittighet at jeg velger å tru at det er det som bestemmer hvor bredt glis vi kan ta med oss i grava.