Lys og vann

Vann reflekterer lys, former og farger fra alt det er omgitt av på en ekstremt nytbar måte som gir en bunnløs ro i sjela bare man sitter ei stønn og betrakter det. Det var i vannet urmennesket så sitt eget speilbilde for første gang en gang for lenge siden. I våte steiner og vegetasjon i elvekanten, under en foss eller i en strandkant hvor bølgene slår vibrerer det av lys som blir fanget i den tynne vannhinna.

Regnvåt skog bada i sollys som glitrer og stråler nyvaska og fin virker nesten nyoppussa som et gammalt maleri som har blitt rensa og har fått ett tynt lag ny ferniss. De store vannflatene i elver og sjøer blir en klangbunn som gir en resonans som har en helt spesiell tiltrekningskraft på oss mennesker. Til og med et bittelite tjern eller en blyantstrek av en bekk får oss til å stoppe litt opp å nyte synet.

Det at vi sjøl består av 70% vann og er avhengige av både det og det livgivende lyset for å eksistere er nok kanskje en årsak til det. Lenge var hovedintressa det å fange lys på film - jeg jakta på lys nesten som jeg i dag jakter på fisk. Det gode lyset var nesten like vanskelig å fange som en sky ørret, og var du ikke på rett plass til rett tid kom du tomhendt hjemmat akkurat som en gjør med fiskinga. Tomhendt er å ta i forresten, lys av et eller annet slag er det overalt hele tia og slik er det med fisk også, så noe ble det alltid. Når det derimot er snakk om det virkelig gode lyset og de fineste fiskesituasjonene er vi nok avhengige av at forholda stemmer, det har de to tinga til felles. Da som nå er det av stor betydning hvordan det ser ut der jeg er, jeg dras med størst kraft mot de stedene som er ekstra fine å se på, og når lyset eller fisken slår til på slike steder blir jeg nesten relliøs.

Det er vanskelig å forklare hvorfor jeg helt la vekk kameraet da fluefiskinga fikk en ny renessanse for noen år tilbake, men det har nok en sammenheng med at jeg er kjent for å ramle overende i elva. Vann og elektronikk passer som kjent ikke sammen, tre drukna mobiltelefoner og et kompaktkamera som det tok ei uke og tørke på de siste fire åra forteller det med stor tydelighet. Derfor ble det dyre kameraet som hadde kosta ei lita formue liggende hjemme og støve ned mens det sank i verdi på grunn av den digitale tidsalderens inntog til det en dag var praktisk talt verdiløst som byttemiddel. Når det atpåtil var akkurat den dagen jeg, som ser ut til og være ualminnelig treg til å henge med på den teknologiske utviklinga oppdaga at jeg plutselig var villig til og risikere økonomisk ruin for å se om det gikk an å blande to lidenskaper som går så godt ihopes var det en real nedtur å få igjen ti prosent av det som for bare fem-seks år før hadde vært topp of the line kameradigg. Hadde det ikke vært for at jeg endelig har innsett fortrinna med den digitale tidsalderen kunne jeg fint brukt de gamle greiene, men det med egne øyne å se hva mange andre får til med sine digitalkameraer og datamaskiner ble for mye for en gammal huleboer. Dessuten trur jeg det vil bli kjempemoro med noe nytt, for en kjapp gjennomgang av gamle bilder for og finne noe til denne artikkelen fortalte meg att det var så som så med resultatene jeg sitter igjen med etter og ha bert meg skakk på fotoutstyr i flere år og den nye teknologien kan bringe nytt liv i gamle unoter.

Det som er utrulig fint med digitallfotograferinga er at det korter noe helt vanvittig ned på den tia det tar og få vite resultatet av det du har gjort og att det er så lettvinnt og viderebehandle de bilda du har tatt. Før tok det nesten to uker før filmen kom tilbake fra fremkalling og jeg viste om jeg hadde fått festa noe vettug på filmen - nå er det bare noen tastetrykk så er dommen der. Datamaskina er på plass og nå må jeg bare klare å velge riktig fotoutstyr, det er dyre greier og det har mye og si att jeg velger riktig. Jeg vil jo helst at kameraet og alt det andre som gjerne følger med, ikke skal komme i veien for et smidig fluefiske i form av noe kjempedigert, kostbart og hemmende som umuligjør en bekymringsløs og avslappa dag med begge deler. Det er vanskelig å bestemme seg og det er sikkert grådigheta som kludrer det til litt for meg, valget mellom flotte bilder med et godt kamera som er i stand til å hjelpe meg å fange de mange lyssettingene vi kommer borti langs ei elv, og i neste øyeblikk kunne stå der med fluestanga prøve og fange en flott fisk som vaker fint. Ja takk - begge deler, kan fort ende med et av døm ganske dyre plaska som jeg har blitt så motvillig kjent for, og da hjælper det fint lite med en timelang vandring i bannskapens edle kunst. Rabiat banning kan ikke erstatte noe som helst sjøl om det hjelper litt mot dårlig humør, men gevinsten føles stor og jeg er villig til å ta den sjansen det er å blande meg sjøl med vann og elektronikk nå. Det kan jo hende det går bra, det gjorde da det før da jeg klatra i stupbratte elvekløfter over fossende vann og knallhard stein oppi Korpereiret som er Løtens svar på Grand Canyon på jakt etter det gåtefulle lyset.

Det kunne fort ha kosta mer enn et plumpa kamera og en pen haug linser den gangen, men vannet og lysets spill fikk meg til og glemme alt annet. Den lykka jeg følte når lysstrålene traff et til da grått og kjedelig motiv og fikk det til og lyse opp i vidunderlige farger og åndesløst spennende former gav ett kikk som vanskelig kan beskrives på noen bedre måte enn den du får når flua forsvinner i ei uventa stor fiskekjeft og raser avsted med deg som passasjer.

Adrenalin heter det vist detta dopet som er både sterkt og lovlig. Pusten stopper litt opp før den raser av gårde og fyller årene med boblende lykke! Følelsen når fisken slipper taket og blir borte før du får holdt den i henda ei lita stønn er nesten den samma som da lyset forsvinner igjen før du har røkki å fange det på filmen. En blanding av ufullendthet, sorg og lykke fordi du tross alt har opplevd noe som gir deg ny giv til å lete videre fordi det er jakta som er den virkelige drivkrafta.

Om jeg klarer å håndtere to slike store lidenskaper på en gang gjenstår og se, det er fort gjort at den ene skygger for den andre. Spørsmålet er om det gjør noe om jeg går glipp av en fin fisk eller et fint bilde fordi jeg akkurat da holder på med den motsatte greia. Jeg trur ikke det - tross alt spiller det jo ingen rolle om hvem av døm som gir meg den store lykka, verdien er jo så og si den samma og de eneste ambisjona jeg har med begge deler er og gjøra ting som får meg til og kose meg enda mer ute i natur'n! (Dæven......der fant jeg endelig den derre knappen jeg har lett etter, den lille skrå som er så fin å bruke når jeg skriver NATUR'N!!! Nå slepper'u å rette på meg når det gjelder det mer OT! Nå gjenstår det bare å få orden på og - å, men det klarer jeg aldri!)

                 Tore Slettengen.