Avskjedssalutt til en vinterdepresjon

Når vinteren har vart ei stønn får'n til slutt lulla meg inn i en dvalelignende deppresiv tilstand som gjør att jeg er på konstant jakt etter små og store surrugatgleder som spriter opp hverdagen. Jeg får det rå adrenalinkikket av å jakte på hybelkaniner med full-lada støvsuger eller legga meg gærne veien i senga for å overraske meg sjøl da jeg våkner på morran og klasker trynet rett i bettongveggen når jeg står opp feil vei. I dag skal jeg polere parketten å beinfly rundt i leiligheta på dritglatte teflonsokker på jakt etter det store kikket jeg kan få når jeg runder svingen inn til dassen med sprengfull blære i litt for høy fart. Sist jeg prøvde noe sånt fikk det skyhøye konsekvenser da jeg havarerte med en breddfull suppetalerken i svingen ut fra kjøkkenet akkurat da jeg var i ferd med å gå tom for reklamepeuse midt i en Simpson-episode på teve. Jeg måtte bruke resten av kvelden på husvask og polere gølvet på nytt, til og med teflonsokka måtte en tur i vaskemaskina da det viste seg att størkna minestronesuppe gav for godt feste. (Kan detta være noe for langrennsporten?)

På eksta dårlige dager byner jeg nesten å grine fordi det ikke er mer lo å pirke ut av naveln og arresterer meg sjøl i å prøve og beregne hvor stor kraft jeg må bruke for å klare å kjøre hue tvert igjennom lettveggen inn til kjøkkenet for og se hvor mye klokka er. Det at jeg har ei klokke på stua som ennå har til gode å vise feil har liksom ingen ting med saken å gjøra, det er hva den helsikes kjøkkenklokka finner på når jeg er på stua som er inntresant! Det hjælper ikke å tenke på alt det fine som kommer med våren og sommer'n heller når jeg er i det humøret jeg er i nå, for det styret der er jo over før jeg får fylt lungene med ti magadrag sommerluft, mygg og nyklekte vårfluer! Jeg titter liksom håpefullt opp på den nye og hittil uprøvde tre'er-stanga som henger på veggen, men til og med den sliter med å setta meg i godt humør. Til og med den fire og en halv time lange Donald Duck-filmen jeg kjøpte under påskudd av at småttinga til fiskekompissa mine skulle ha noe vettug og ta seg til når døm var så uheldige og måtte væra med hit har slutta og virke! Etter 200 gjennomsyn har jeg mest lyst til å vri hue rundt på den jævla bukseløse blotter'n så fort han åpner nebbet. (Detta er ett ekstremt dårlig tegn!!!)

Desperat etter livgivende stimuli og med spasmer i kroppen kaster jeg meg i bilen og drar til Jarle og Bjørnar. Noe av det artigste jeg veit er å komma FØR Bjørnar på jobb (thi-hi), men skjøl det er ikkeno morsomt akkurat nå! Det var så svinaktig kaldt at det var rene orgasma å stupe rett inn gjennom ei allerede åpen dør i den lune lille buttikken med vilt oppsperra øyeepler på feberisk jakt etter ett drug som kunne mildne deppresjona noe. Vanligvis er det slik at lange knaggrekker med dubbingpakker, hanenakker og snurrepiperier for gismokåte fluefiskere har en beroligende virkning på det jeg lider av, men etter at jeg har bært i hus så mye stæsh at jeg kan åpne en liten buttikk sjøl har jeg blitt litt vanskelig å behage. Denna gangen var jeg heldig, en splitter ny fiskefilm med gammelkjendte fjes som borga for god kvalitet var redningen! Klok av den skaden jeg påførte meg sjøl ved å tyne vinterens første fiskefilm til trevler på noen få, men lykkelige dager sitter, jeg nå og nesten ruger på ny-filmen og slår meg sjøl over fingra med hysterisk kjeftbruk hver gang en sikklevåt pekefinger nermer seg play-knappen.

Frister litt å stelle istand et kjemperabalder på Glommaguiden med noe som starter en todagers krangel som til slutt må avgjøres med eta-duell i soloppgangen på kebabben oppå Rena hvor sistemann som står har vinni, men jeg lar det være fordi jeg har blitt så gammal og fredselskende med åra at det er helt flævt! Vil helst væra venner med alle.......nei foresten...ikke alle, alle er ett stort og litt skummelt ord i en verden full av kranglebøtter hvor i vert fall halvparten av og til ser ut til å hente inspirasjon til skjølve livet fra Hotel Cæsar og Se og Hør!

Den andre halvparten sitter med henda i fanget og spiller lommetennis uttapå buksa fordi døm er redde for å bli så opphissa att døm finner på noe tull. De forholdsvis få som virkelig bidrar med å røre rundt så ikke snærken legger seg, blir så tynnslitte i nervene av og måtte utrykke seg som politikere med trehundreogsekstiggraders ryggdekning for ikke å bli dolka i ryggen av alt ifra Kvinnegruppa Ottar til grønnsaksgumlende veganer og hissige likesinnede med håravtrekk og vinterstøv på hjernen att døm (gudene forby) nesten gir opp! Sjøl sitter jeg her og knoter med tanker om noe som kunne få fluefiskere, mark og slukfiskere til å danse sammen inn i solnedgangen med armen rundt velldreide Ottar'er og veganer av det motsatte kjønn. (Hvis døm ikke ønsker noe annet da.....best å si det, så jeg har dekka ryggen!) Apropo kvinnegruppa Ottar, tenk å troppe opp på døra døms kun iført ei rød sløyfe rundt snurrbassen med et raust tilbud om å av-feminisere alle som en...., DET hadde hvert kikk det!!! (Spørsmålet er om det kikket hadde vart ut hele soningstia?!)

Når en er skapt slik som meg og har så dårlig hukommelse som jeg har er det heldigvis fort gjort å glømme att'n er i dårlig humør, bakdelen er sjølsakt den att jeg kan glømme at jeg er i godt humør også (se der ja....der havarerte enda en positiv tanke!!), men det jeg prøver å si (trur je) er att det ikke skal mer til enn att en liten pipp-pipp lander på vinduskarmen før jeg gliser som en lykkelig halvtomsing!

Akkurat nå virker det mye bedre å forbli deprimert helt til vår'n kommer, for da kan jeg sparke enda høyere bakut som en vårkåt tulling når jeg endelig kan beinfly ut i bilen med høye vrinsk og nedlessa i fiskegreier med elva som mål. Forresten blir jeg vel bare stoppa i alkokontroll og bura inn for mistanke om noe mer enn lovlig adrenalin i årene bare fordi jeg treffer på en dum polti som ikke fisker sjæl og ikke forstår den rusen en kan få når det er vår og bilen er full av fiskeutsyr. HUFF, det nytter vist ikke å tvangsstappe positive tanker inn i den solformørka skallen min nå, føler meg nesten nedfryst i påvente av den mirakelkuren som sommer'n er!

Lurer på om hu litt smårunde, goe dama jeg traff på samvirkelaget i Voss for...hmm...det må ha vert nesten femogtjue år sia er ledig fortsatt?? Gunda, hvis du leser detta og husker han lange tynne som rei inn i bygda i en hvit Toyota Crown med littegrann stort høl i potta.......RING....FOR GUDS SKYLD RING...je står i boka!!!!!! (Nei nå...nå har det jaggumeg rabbla helt!)

Når en middelaldrende fetknopp som meg byner å fable om høyst kortvarig og ensidig romantikk for ett kvart århundre sia er det på tie å gjøra noe drastisk!!! Kanskje jeg skal oppheve det tåpelige alkoholforbudet jeg har pålagt meg sjøl bare fordi jeg ikke tåler å få litt vondt i hue når je drekk? Kanskje jeg skal prøve en alkoholfri variant først og snurre rundt på gølvet slik unga gjør i sine før-pubertets ruseksprementer? HUFFDA..... det var ivertfall ikkeno gøy, ble bare kvalm!! (Eller kvalmere enn vanlig er best og si.....så jeg har dekka ryggen!)

DENNA JÆVLA VINTERN PLAGER MEG SOM EI VILL KLØE I SKROKKEN I DAMERS NÆRVÆR,..... jeg er såååååå trist! !!!!

Sånn ja, etter en snartur ut på badet hvor jeg fika meg sjøl fra sans og samling mens jeg skjelte ut mitt eget patetiske speilbilde med ting som, "Sjølmedlidende surveballerina, tragikomiske klageklovn og sutre-trynete hengehue" føler jeg meg mye bedre og lettere til sinns!!

Får nesten lyst til og dra DEN jugerhistoia, men det skal jeg ikke, vil heller fortelle ei historie fra virkeligheta!

Den utspant seg i den tia det var helt kurant å skyte gjedde med hagle og setta klappfeller for rev tett inntil husvegga til naboen sjøl om dom hadde små unger. Fiskestengene var laga av Greenhart, splittcane og ikke minst kordestål som var absolutt en bestselger fordi det bare var å ta av toppringen på ei slik stålstang og stikke i vei når det spissa seg til om hvem som hadde rett på den og den fisken langs elvekanten. En mann var liksom ikke skikkelig mann før'n hadde mista minst seks tenner i slagsmål og hadde et snes løsunger. Skikkelig høy status fikk du ikke før du hadde kvesta et fiskeoppsyn eller to så jævlig att døm sa opp jobben og kanskje til og med rømte til Sverige, men da var du jaggu helt konge og da!!

(Her er det verdt og nevne det att oppsynet på den tia var tungt bevæpna og høyst villig til benytte seg av nødvergeretten, det var faktisk døm som sto for det største mannefallet med kruttdrevet våpen!) Det vil si, kongetittelen tilhørte uten tvil Gullbrand Skakkskalle, han var innehaver av den i dag nokså tvilsomme rekorden i å kaste et fiskeoppsyn med bøtebok og revolverbelte nesten 12 meter, og det var på flatmark og i motvind!!!

Han hadde alltid med seg hagla på fisketur, og den var ikke bare til pynt! Andre fiskere gjorde klokt i å holde seg uttafor haglehold, gjorde døm ikke det risikerte døm å bli noen gram tyngre på ett blunk! Mang ei fiskerkjærring måtte tilbringe lange og slitsomme timer med jammer og skriking mens døm plukka haggel ut av skjælvende gubber som hadde blitt nervevrak over natta etter et litt for nærgående møte med tjuvfiskerkongen. Hagla ble forresten aldri brukt når'n var virkelig forbanna, den ble bare brukt for å spare ham for unødvendig mye løping! Han foretrakk å se redselen i de vrengte øya på døm han virkelig misslikte og kjenne at spellinga gikk over til svak sitring før han foraktfullt slengte døm fra seg oppi et tre eller en busk ved elvekanten. De eneste som kunne føle seg helt trygge når han var i nærheten var kvinnfolk med unger.

Da fylkesmannen i Hedemark som på den tia som het Leopold von Bakdersmell satsa alt på å promotere fylket som fisketuristmål for velstående Engelskmenn som fiska med flue, var det mange som frykta det værste. Spinkle engelske gentlemenn passa liksom ikke helt inn i det samma landskapet som Gullbrand Skakkskalle, mente folk, men fylkesmannen som levde et trygt og godt liv i Hamar hadde aldri opplevd større farer enn å glippe en liten fis under kirkemiddagen til Domprosten i Hamar. Den fisen var det forresten ingen som hørte, så derfor var han fortsatt fryktløs og beinhard da han pressa saken igjennom med hørbare, foraktfulle fnys i den snurrebartpryda nesa. Da et helt damplokomotivlass med Engelsk adel ankom Østerdalen og spredte Lorder og annet monnokkelpryda, tweedkledd fiff utover elvelandskapet, var det ikke fritt for att folk holdt pusten i sitrende spenning! Folk holdt seg for det meste innadørs og venta på det første haggelsmellet.

Da ingenting skjedde på ei lang stønn tok de modigste kara mot til seg og tvang kjærringene (gjerne med en unge på armen) ut for og se hva som foregikk. En av dem, Andrine (Nåerdetnoksann) Stivertsen hadde hellet med seg og kom stormende inn til husbonden Enok sammen med hele ungeflokken på 11 mens hun vilt babblende med oppspillte øyer kunne fortelle at hun hadde sett Skakkskalle sittende på en stein bare tredve meter fra en Engelskmann å bare glo!!! Ryktet spredte seg med jungelfart og snart sto en enorm folkemengde og beglodde fenomenet fra motsatt bredd. Villmannen var så fasinert av fluefiskinga til Engelskmannen, som forresten het sir Willmestcast Uppstream, att han mest av alt så ut som han var hypnotisert!! Da sir Uppstream prøvde å ta seg ei tepause og hvile kastearmen litt utpå dagen, ble han utsatt for etter datidens standard mild vold mot de delene av kroppen som var mindre viktig for kasteprestasjona og tvingt til å fortsette under et akkompanemang av høyst ukristelig bannskap og trusler om brå og voldsom død. Den uheldige fisketuristen som på tross av at han ikke kunne et gram Norsk forsto godt att han svevde i livsfare og fortsatte kastinga på skjælvende bein. Han måtte stå der og kaste hele den lyse sommernatta igjennom mens hver minste bevegelse han gjorde med stang og snøre ble grundig studert, og det var ikke før langt utpå neste dag han fikk lov til setta seg i karjolen og dra hjem til hotellet, men ikke før Skakkskalle hadde renska'n for splittcanestang, messingsnelle og en velfylt flueboks av lakkert rosentre!

Etter det stilna det litt langs elva, tjuvfiskerkongen syntes helt oppslukt i det å få snøret og flua til å flyte fint gjennom lufta uten å setta seg fast i fiskehatten.

Fluefiskinga i Østerdalen skjøt fart etter det, for det var ikke fritt for at mange lot seg fasinere av at elvas skrekk plutselig hadde begynt å fiske som en Engelsk Lord. Og da Gullbrand Skakkskalle i ett for han sjeldent anfall av medmensklighet, plutselig bestemte seg for å spre sin visdom med å arrangere ett fluekastekurs, var det forbausende mange som meldte seg på. At du måtte ha sterke nerver for å delta er helt klart, for da kurset var over var det bare halparten som mer eller mindre sto på beina. Men kimen var sådd og fluefiskinga spredte seg som svartedauen utover skogbygdene.

Det er ikke mange som kjenner forhistoria til fluefiskets inntog i Østerdalen, men nå syns jeg vi alle skal ta av oss fiskehatten å ta et stille minutt til ære for Gullbrand Skakkskalle, landets mest fryktede fluefiskepioner som fikk en hel landsdel til å spærre opp øyeepla for hvor utrulig fasinerende fluefiskinga er!

Tore Slettengen.