King of Rods & Queen of Rivers.

En uke ut i september. Vi er på plass i elva, det vil si Glomma, nær Koppang i Østerdalen. Et titalls svensker har vært tidligere ute enn oss denne dagen, men det er godt om plass. Himmelen er lettskyet. Bare av og til faller skygge over vannet. Elva er bred og relativt grunn her, med middels og avtagende vannføring. Vi kommer til nær sagt hvor vi vil, og bakslengen skaper ingen bekymring. Det er duket for fluefiske i en av Norges beste fiskeelver. Og det er harr vi er ute etter nå i september – stor harr. Den vårgytende laksefisken som har fått sitt latinske navn etter smak av timian; Thymallus thymallus.

Vi er en gjeng på fem. Tre av oss, en banksjef, en redaktør for et magasin og en datakonsulent, representerer erfaringen i området. De har i en årrekke ryddet plass i almanakken for fire-fem dager med harrfiske her, og de kjenner de gode plassene. En avisfotograf og jeg selv utgjør kontingenten av førstereisgutter. Riktignok har jeg vært her tidligere og fisket harr, for snart tyve år siden, men det var før fluestanga ble tatt i bruk. Den gang var det dobb og flue som gjorde susen.

Vi har forberedt oss som best vi kunne, vi to. Har bundet fluer etter tips fra de erfarne. I boksene finnes både Red tag og Superpuppan i gul og sort, samt et utall av mønstre fra aurefiske. Men krokene våre er sørgelig små sett i forhold til hva de andre skal fiske med. Derfor blir det nattarbeid fram til klokka tre denne første kvelden, med fluebinding opp til krokstørrelse 10. De reneste monsterfluene i forhold til hva jeg er vant med, da bortsett fra Streaking caddis og stor Rackelhane til fjellfiske. Jeg binder også noen superpuppan-lignende fluer i gult og sort, men med grizzly hanehackle; en hybrid av superpuppan og Griffiths gnat.

Det blir et møte mellom ulike fiskemåter. De tre erfarne går i gang med lange kast ut til sterkstrømmen og strømkantene. Datakonsulenten er den som starter best, med banksjefen hakk i hæl. De tar et knippe fisk hver fra to til syv hekto. Redaktøren plukker også fisk. Vi to, som benytter kortere kast mer oppstrøms og på roligere vannstrøm, får en håndfull småharr mens vi lurkikker på de tre, småfisk som knapt er noe å nevne. Vi aner følelsen av frustrasjon, men vi er i gang.

Neste dag, mot tidlig aften, snur bildet. Jeg har funnet et lite brekk ovenfor et bredt skval hvor små sipvak lager ringer her og der. Jeg aner intuitivt større fisk under noen av vakene og kaster på dem. Har skiftet til 0,12 fortom og 15 krok «puppe» (hybrid). Jeg lander raskt fire-fem harr fra to til fire hekto. Dette er min form for fluefiske. Og nå som det lykkes, stiger humøret radikalt. Det er en fryd å se hvor forsiktig fisken tar flua. Ved ett tilfelle får jeg sollyset inn slik at jeg ser en harr oppunder halvkiloet stige fra dypet og opp til flua, kysse den under og… svisj! Den krokes. En ekstatisk opplevelse som gir frydelig gjenklang bak brystbeinet.

«Det var da som …. !» Jeg ser det blinke mattgult fra Dannys splitcane stang. Avisfotografen står kun et par kast lenger ned og ser hva som skjer. Snart står vi side om side og kroker fisk. Noen fisker havner i fiskekurven. Det skal bli Bergensk fiskesuppe, tilsatt sjalottløk og harr, salt og pepper, til kvelds. Jeg fantaserer om å virkelig fiske skjorta av de tre nede ved stryket. Vi to skal ta innersvingen på dem – HA!

Det lugger kraftig i stanga da nok en fisk rundt halvkiloet tar. På harrens vis kjemper den innbitt så lenge kreftene holder – et langt minutt. Så, idet jeg løfter fiskens hode over vann, sekunder før den kan håves, hører jeg et jubelskrik. Jeg frigjør fisken i vannskorpa. Uten mothake på kroken skjer det raskt og skånsomt. Jeg sneller inn. Det pågår en kamp det er interessant å følge. Avisfotografen har en større fisk på kroken. Stanga buer seg pumpende helt ned til korkhåndtaket!

Jeg gjør klar håven og vader borttil. Uten håv er han sjanseløs når fisken om litt vil slippe seg ned på skvalet. Med 0,13 fortom har han ikke all verden å holde igjen med. Jeg vader ned i stryket rett nedenfor ham og kan snart tre håven rundt fisken bakfra. En skjønnhet på 650 gram, med den karakteristiske, mørkfiolette ryggfinnen i høyreist stilling. Fiskeren er overbegeistret. Det lyser fra tenner og øyne. Stemmen er tynn, nesten pipende. Jeg rekker ham håven og lar ham kjenne på vekten. Det er en av de største fiskene han har fått i innlandet, noensinne. Og denne turen til Østerdalen er hans første harrtur.

Det er et syn å se ham stå der med fisken. Vi har vadet inn på grusøra like ved. Han holder fisken i hendene. Beundrer den slanke fisken med de store skjellene. Skjellene som har en regelmessighet som danner langsgående striper av bly og sølv langs siden. Undersiden er hvit som den reneste snø. Munnen hvit, tannløs og overbitt. Den prektige ryggfinnen ser kunstig stor og gild ut - den lille fettfinnen som er karaktertrekk hos laksefiskene, den relativt store sporden - harren er feminint vakker. Det er noe forfinet over hele dens vesen. Den fortjener tilnavnet «Elvenes dronning». Stanga, ei splitcane stang han har bygget fra ende til annen, fra og med utforming av malen og splitting av det grove bambusrøret til og med den siste surring og det siste lakkstrøk, står lent mot skulderen. Gyllen, brungul bambus av toppkvalitet fra Kina, bearbeidet etter en gammel mesters oppskrift. Et vakkert stykke arbeid som har krevet alt hans tålmod, håndlag og nitidige nøyaktighet. Stanga er nummer tolv i rekken, og dette er nystangas jomfrutur. Han er i hundre, og det er et syn. Et bilde jeg vil lagre i minnet; King of Rods vs Queen of Rivers.

Det blir denne ene dagen som fisket virkelig lykkes for oss to. Vi får mange fisker, flere opp mot fire-fem hekto, men de riktig store uteblir. Sterk vind gjør det vanskelig de neste dagene. Insektene søker ly inne ved bredden og vakene uteblir. Kastingen blir en prøvelse. Vi forsøker oss med blindfiske, men uten det store resultatet. Lander en og annen småfisk. Og den siste dagen kommer fiskerens forbannelse når det gjelder fiske i Glomma; nordavind! Det må gjerne regne og snø, blåse og flø. Men når nordavinden kommer er det definitivt slutt. Det er hva jeg er blitt fortalt. Men det finnes unntak også her. De tre erfarne ber oss med lenger oppstrøms, men vi takker nei. Må selvsagt ned til godplassen vår igjen. Så vi skiller lag. Det skal vise seg å ikke bli noe sjakktrekk med sus over. I motsetning til oss to fisker de tre godt, med mange harr rundt halvkiloen. De tar dem på et stille parti, nær land. Korte kast oppstrøms, akkurat slik vi to liker best. De erfarne beholder skjortene på.

Vi fikk den ene dagen med godt fiske og turen var reddet. Selv hadde jeg også annet i vente, siden jeg som den eneste krysset Ringebufjellet over til Gudbrandsdalen på tur hjem. Et par kjølige netter hadde kledt fjellet i høstprakt, og turen langs Friisveien var en fryd for øyet. Selv de mange reinjegerne var et artig syn der de sto i 45 graders vinkel opp mot vinden og skuet i sine kikkerter. Jeg tenkte at reinen nok kunne føle seg relativt trygg denne dagen – som harren i Glomma. Men neste høst…, og neste…

Magne Farlund