LAPPTOPP-SALTOMOTALE OVER KILOVATTELVA RENA.
Det er helt forjævlig slik det fungerer i dag med noe som minner om frie kjøreregler gitt av politikere som må ha vert bevistløse i gjerningsøyeblikket til kraftselskaper som kun ser på elver og vann som fornybart råstoff til å lage strøm og penger av, og ikke er filla interessert i det faktum att døm har med en veldig viktig del av økosystemet å gjøra!
Det at døm har fått muligheten til å selge vinterreserven vår på sommertid til utlandet på bekostning av ballansen i elver og vann er faunakriminalitet av enorme proporsjoner. Ikke bare trenger vi den sjøl når vintermørket senker seg, men naturen og ballansen i alt fra den utrulig viktige og produktive strandsona til sjølve grunnvannstanden er helt avhengig att det finnes nok vann.
Verst for min del, kanskje fordi jeg så tydelig kan se det, er de raske senkningene og hevingene av vannstanden i elvene, men nedtappinga av vannmagasinene kommer ikke langt etter for det jeg vet!
Beste sammenligninga jeg har klart å finne på er om en overjordisk makt tok vekk alt oksygenet nord for, la oss si Oslo, over en tidsperiode på bare ett par timer. Bare de som bodde nærmest Oslo kom seg unna hvis døm kasta seg i biler og fly og råkjørte sørover, mens mesteparten av alt liv ellers ble liggende igjen dødt! Lita hjælp i å heve vannet eller skru på oksygenet ett par dager eller ei uke etterpå da!
For hele resten av verden hadde det kanskje ikke hatt så mye og si, men menneskerasen Ola Dunk og alt annet pustende liv nord for Oslo som var avhengig av oksygen hadde lidd kraftige tap eller blitt utsletta helt. Og så lenge oksygenet til stadighet kunne blitt borte var det ingen som kunne ta i bruk den ledige plassen heller!
Strandsona i ei elv er viktig for mye småtteri som igjen er viktig for storfisk, småfisk og yngel. Småfisk, yngelen og de raskeste insekta som feks Baetis, kommer seg kansje unna, men det døm skal leve av da vannet stiger, gjerne like brått som det forsvant, er borte da de vender tilbake. Leveområdet er ikke lenger levelig og yngel som er viktig for reproduksjonen av fiskebestanden i elva blir tvunget ut på dypere vann der de har stor sjanse for å bli mat for større fisk i stedet for å vokse opp.
Strandsona og gruntvannsområder er hjemsted for enkelte viktige insektgrupper som har stor betydning for den totale mattilgangen for all fisk i elva, men de områda er ikke levelige for insekter engang fordi mikrobiologien som trengs er utdødd! Ikke minst blir egga til både insekter og fisk som bruker strandsona til barnekammer og rugeksse lagt dødt og øde med noe som på landsbasis kan bli til tonnevis på tonnevis av tapt liv som egentlig skulle vært med og bidratt i den totale sammenhengen.
Natur'n sjøl fikser detta problemet med å heve og senke vannstanden naturlig over et større tidsrom slik att stort og smått har en rimelig sjanse til å følge med og å "forstå" det som skjer.
Det beste/verste eksempelet jeg har opplevd sjøl på hvordan en sånn menneskeskapt og kanskje tilsynelatende ubetydelig katastrofe for ei strandsone kan gi store negative følger for i vert fall en art, skjedde for to år sia.
Jeg og Ole Marius Ekeberg, long time fishing-buddy, var oppe på Strømlivelta ganske langt nord i elva og tok sparkeprøver. Den første prøva ble tatt, og jeg som ikke ante hvor mye liv det faktisk var, sparka grus som en villmann. Nettet ble absolutt stappfullt...Det yra og kravla så jeg ikke hadde på sett makan! Beinraske Steinfluenymfer, pansra vårfluelarver og nettbyggende av samme art, åsså Døgnfluene da - steinklamrende Heptagenianymfer, kjaptsvømmende Baetis, Ignita og Aurivillinymfer i hopetall, pluss masse anna rart!
Et par prøver til ble tatt på litt andre steder med adskillig mer forsiktig sparking, bare et par lette sveip med foten gav helt utrulige fangster!
Det året fikk vi en fantastisk klekking av Aurivilli. At den varte i rundt seks uker og bød på adsillige teppeklekkinger er helt sikkert - tenk på hva det hadde og si for fisken! Store fete godbiter som bød seg fram fra bunnen og opp, og som drev et titals meter eller to nedover elva før døm letta og berga livskiten inn i skogen på vaklevorne vinger!
Rett etter att aurivillien hadde gjort fra seg det året, senka regulanten elva og blottla områder som strakk seg lenger ut enn der sparkeprøver kan tas. Den "nye" strandsona inneholdt også insekter, men jeg kan ikke huske at det var på langt nær så mange.
Hadde jeg ant konsekvensen den gang hadde jeg nok kunne uttrykt meg litt mer presist. Men jeg tok dessverre bare et par prøver et helt annet sted i elva som verken gav særlige resultater eller har noe relevant verdi som sammenligning i detta tilfellet - dum og kort i hue!
Men at den blotta strandsona inneholdt massevis av døde vårfluepupper og andre småkryp som jeg allerede har nevnt, er helt sikkert: Jeg så døm med egne glugger og kjente lukta av døm med egen nese der døm lå og råtna i solsteiken sammen med milliarder på milliarder av insektegg!
Ei god stund etter at vannet hadde kommi tilbake tok jeg nye sparkeprøver på Strømlivelta. Da var det reinskurt og dødt der, bortsett fra noen få kjaptsvømmende baetisnymfer og små vårfluehus litt utpå.
Året etter starta som året før med spente forventninger og full av den roa som en er så full av når en vet att hele sesongen ligger foran en.
Detta året hadde Staffan Lindstrøm bestemt seg for å følge elva og livet der igjennom en hel sesong med en informativ CD (Der elvene møtes) som endelig mål (du snakker om dårlig timing du, men ikke kunne jo han veta!)
Detta førte til at det det året sto to halgamle gubber og sparka grus på Strømstadvelta. Vi fant insekter, joa - littegrann av mangt, men det var nesten bare en liten prosent eller tre i forhold til året før!
Vi sparka grus som tullinger oppover og neover velta, og det vart da noen fotomodeller til CD'n. Vi måtte virkelig slite for å finna aurivillien, og tvilen begynte smått å melde seg i to ellers nesten komiske opptimister.
Svaret kom utpå sommer'n da aurivillien ble venta på i spenning av mange lykkelige idioter som enda ikke hadde forstått omfanget av hva det vil si å ha lagt sin elsk på ei regulert elv. Aurivillien uteble, eller det vil si, noen få var det - veldig få!
Jeg sjøl klarte helt fint å telle alle jeg så på en heldags fisketur på Lindstad uten å ta ibruk mer enn det jeg hadde fingre og tær til!
Åsså er det detta året da, ble det noe bedre nå? Nei, det gjorde ikke det, det var like dødt som i fjor, og regulanten gjorde sitt for å fjerne enhver rest av liv og håp om ei ny og bedre framtid med å senke vannstanden brått og voldsomt i to gørlange perioder!!!
Hvorfor det gikk så hardt utover aurivillien? Tja, kanskje den prefererer nettopp områda nord for Oslo som leveområde og eggkammer?
Hva skal man egentlig si? Er det Aliens som har starta i det små for til slutt å rasere alt liv på kloden vi har satt til å styre det livsviktige vannet vårt?
Den naturlige strandsona er viktig for den fullendte helheta som naturen i all sin enkle genialitet er oppfinner av, og vi mennesker klusser til og ødelegger det hele med vår av og på mentalitet med hensyn til sluser og kilovattorienterte tankegang!
At kraftutbyggerne også blir pålagt å bygge fisketrapper for å sikre fisken de samma muligheta til vandring opp og ned vassdraget som før utbygginga, fungerer svært ofte i praksis best som en dårlig vits sjøl om det tar seg fint ut på det teoretiske papiret! Så dårlige og lite gjennomtenkt at fisken knapt finner åpningen er døm bygd!
I tillegg blir fisken belønna etter alt strevet med å ta seg opp kanskje flere hundre meter lange betongkorridorer eller smale trange sjakter helt eller delvis overbygd med tak, med å ende opp i ei fiskefelle der døm må gå til mennesket tar døm ut og slipper døm ut på oversia av fella. Døm som ikke blir tatt som gytefisk til oppdrettsanlegg, forskning, som kanskje ikke er relevant engang, eller havner i skryteboka til drittsekker med høye ambisjoner om å fete opp sitt eget tvilsomme rykte som storfiskere! Og fisken som vil ned elva igjen - ja døm får vær så god velte seg over kanten på dammen, tåle ett fritt fall ned i det hælvete som venter neafor, eller ta turen gjennom turbinene. Begge deler høres jo muntert ut, men fisken har ikkeno anna valg - fisketrappa er jo stengt av ei enveis fiskefelle!
Det er mer også: Kjemiske sammensetninger i vannet med introduksjon fra andre vannløp med en helt annen sammensetning enn hovedvassdraget. Jeg har sjøl sett harr som på 15cm dypt vann ser ut som gyllen ørett i elva neafor Osen-utløpet ved Rødsbrua på grunn av humus fra Osen-vassdraget. Hvordan fisken reagerer på det vet da fanden og hans oldemor,men positivt kan det umulig væra, særlig når det blir tredd nedover øra på døm på ei bittelita stønn!
At Osen-utløpet litt neafor Rødsbrua har så stor betydning, var nytt for meg, og det var ikke før Jostein Berg fortalte meg at elva nord for Rødsbrua hadde vert veldig lav, mens elva neafor strømmen ved brua og Osen-utløpet var helt vanlig, att jeg skjønte det. Og det var samtidig med det at jeg og kompisene mine sto neafor Løpet og heisa humusgyllen harr opp av vannet så den blei blank igjen!
Fugla vet at vi mennesker er klodens mest klomsete skapninger. Noen ganger er vi pinadø klar over det sjøl også, men gjør vi noe med det? Neida, vi lar det skure og gå. Sakte men sikkert klomser vi videre mot ei hælvetes avgrunn vi håper og trur ligger langt nok unna til ikke å berøre oss sjøl eller våre nærmeste!
Jeg sjøl er en saktmodig og lett tilfredstillbar fritidsfisker som ikke er avhengig av å få storfisk hele tia, det er oftest nok å vite at den er der og at den kan bli min - ivertfall for noen få, lykkelige sekunder.
Det er det å være der midt i elvas rike mangfold, å puste i ett med den naturen som omgir meg, som er den egentlige drivkrafta! Jeg kan skrante, men det er først når elva lider at jeg får skikkelig vondt!
Det er nesten ikke noe tap for meg å måtte hoppe over en fisketur eller ti på grunn av sjaber form og ting som ikke stemmer helt med meg sjøl, så lenge jeg veit att elva ligger der sunn og frisk og venter når jeg er klar igjen!
Jeg er så heldig så jeg etter hvert kjenner mange kloke folk som vet mye om mangt av det som rører seg ved og i vassdraga våre. Av og til møtes vi da elva og forholda med vær og vind stemmer lite med det vi kanskje ønsker oss mest med fiskestanga i neven, og det blir akseptert med sindig ro og avmålt skuffelse. Det er jo moder jord som styrer!
MEN, av og til møtes vi da andre forhold enn de naturlige spiller både oss og naturen et stygt og grusomt puss da regulanten plutselig senker vannstanden med rundt 80cm. Jeg har ikke tall på alle de gangene fornuftige og kloke ord og meninger kommer fra folk som da har både innsyn, klarsyn, forklaringer, problemstillinger og løsninger på det menskeskapte problemet!
Og detta er legfolk, ikke forskere som egentlig burte vite bedre og kansje gjør det også, men arbeidsgiverens ønsker og styrende krav til egen brødføde med litt attåt forkludrer hele prossessen, og det som er naturlig må vike så langt at det som til slutt er igjen er så unaturlig som en firkanta blokk ren og anrika uran!
#%@X ta hele dritten kan vi hyle fra hver vår fjelltopp til vi blir blå i hue hvis vi ikke gjør noe i felleskap. Men hvis vi gjør noe i felleskap, hvis vi på en eller annen måte blir enige om en felles kampsak som det er værdt å svette litt blod å ofre litt snørr og tårer for? Kanskje vi da kan ta naturen vår tilbake fra mammonhungrige kynikere som ikke forstår si eiga voldtekt før døm får ett samla lyskespark rett i pengepungen så kilovatta tyter ut av øya på døm! Men er ikke det vold da, sier noen kanskje. Joa, kall det hva du vil, men det er vold mot en voldtektsmann midt i gjærningsøyeblikket og litt må jo sånne griser tåle når døm forgriper seg på naturarva vår!
Saken er den trur jeg, at i stedet for at enkeltpersoner som det klikker for, kyler en og annen stein inn gjennom kraftselskapenes pallassvinduer slik jeg kanskje gjør nå, burte vi samle oss litt og dra lasset i lag. Ikke bare stå og kope som halvtomsinger da en og annen som endelig har fått nok får det til å single i ei glassrute!
Det er mye fint som dukker fram i samtaler under ei furu eller på en gresskant langs ei fiskeelv der fiskere som tenker litt lenger enn egen stangtupp møtes. Det som dukker fram i slike samtaler kan brukes til noe, noe som gagner oss alle og den natur'n vi bare er pokka nødt til og ta oss litt av hvis vi fortsatt vil ha'n!
Vi kan få ei hel haggelskur med stein til å fly inn alle vindua til kraftselskapa på en gang hvis vi bare hadde klart å samle innsatsen litt.
Se bare på Barduelvas venner - det er beviset på att det å stå sammen lønner seg!
Har hatt en tanke om ett slags klubbhus eller åpent hus i Renaelv-området lenge, og Thomas Halvorsens skriverier om det Barduelvas venner får til, har forsterka den tanken skjøl om jeg ikke veit filla om grunnlaget for noe sånt i Renaelva er der. Mange må jo ville det!
Nå er det visst andre som har tenkt på en slags kafe langs elva, og det er mulig at det er der vi kan få det første felles møterommet der vi kan samles for å samtale om ting og tang som kanskje kan føre til noe mer som rekker lenger enn vår egen stangtupp, og som igjen kan føre til noe som ikke bare er fine teorier, men praktiske og betydelige løsninger med et massetrøkk som kan høres bedre av gjengrodde ører som ikke hører annet enn kassa-aparatets "PLING"!
Det er sikkert mange som frykter att døm blir stående utafor ved en slik organisering og som kanskje får lyst til å motarbeide, eller i vert fall å tie det ihjæl. Da er det viktig at flest mulig er med fra begynnelsen og legger egne interesser på hylla og konsentrerer seg om de store fellestinga. Jeg er sikker på at det kunne gått, like sikker på det som det at jeg alene ikke klarer å løse eller forstå noe som helst for noe så stort som felleskapet!
Egon Olsen sa: "Kom igjen'a pappskaller og hengerumper"! Gjør vi det om en smule kunne vi si: "Kom igjen'a pappskaller og hengerumper - foren eder"! Eller er vi så lite idealister blitt at vi bare hyler når det svir i pungen?
Tore Slettengen, 23.09.2006