Løpsjødammen
Fiskeforvaltningen i Glomma og Rena
Jeg har omsider fått lest meg gjennom ”Rena er syk” debatten. Det er et stort volum og engasjement. Det er bra med diskusjon og det er mange viktige spørsmål som debatteres. Mange av dem er av mer generell karakter. Jeg har derfor i samråd med OT valgt å legge dette ut som en egen temaartikkel. Likevel vil jeg fokusere mye på problemstillingene i Rena, men vil også komme inn på lignende forhold i Glomma og ellers i fylket.
Selv om innleggene i ”Rena er syk” - debatten er mange og debatten krass, er jeg likevel overrasket over at det ikke er flere som deltar. Håper derfor denne artikkelen kan medføre til at vi får mange kreative forslag til hva som kan gjøres bedre, og da er det fint om dere er konkrete. Konstruktiv kritikk er bra!
Villfiskbestandene har selvfølgelig prioritet. De må sikres og gis den nødvendige beskyttelse, men de skal også utnyttes. Dette kan ofte være en vanskelig balanse, og innføringen av nye fiskeregler skaper alltid stor debatt. En god forvaltning av villfiskbestandene betyr nødvendigvis ikke at vi skal unngå enhver form for tiltak. Vi skal huske på at fiske har et stort omfang i Hedmark og er nok den virksomheten som isolert sett i størst grad påvirker fiskebestandene. De fleste fiskeutsettingene skjer derfor for å styrke bestandene av hensyn til fiskeren. Dette er for det meste en lovlig virksomhet som skjer via frivillige organisasjoner som utmarkslag, jeger- og fiskerforeninger, fjellstyrer og private grunneiere. Det gjøres her en meget stor dugnadsinnsats fra et stort antall personer. Mange av de samme frivillige organisasjonene har også gjennom mange år vært aktive i kalkingsvirksomheten, i kampen mot den sure nedbøren. Kombinert med en lang rekke andre tiltak er det derfor skapt gode fiskeforhold i et utall av vann og vassdrag i Hedmark. De samme prinsipper som er brukt i alle disse vann og vassdragene er de samme som brukes i Rena og Glomma.
Det er mange store og tunge samfunnsinteresser som påvirker vassdragene våre og kommer i konflikt med fiskeinteressene. Min erfaring er at regulantene i stor grad har bidratt positivt gjennom tiltak for fisken og fiskeren. Det er mange andre ”naturbrukere” som har mindre grunn til å være fornøyd med egen innsats (tømmerfløting, skogbruk, jordbruk, vegvesen, turistnæring, industri, kommuner, etc.). Alle disse har også hatt en betydelig påvirkning.
Fiskeren selv er også med på å påvirke forholdene. Vi har et utall av jeger- og fiskerforening og utmarkslag som legger ned en betydelig innsats, både med oppsyn og tiltak.
Det er nytt for meg at det står så elendig til i Renaelva. Er virkelig den alminnelige oppfatning blant fiskerne at Rena er syk? Eller var det sesongen 2006 som var spesiell? Det var spesielt varmt og spesielt tørt i år. Hva hadde dette å bety for fisket? OT som vel er den som kjenner Glomma og Rena best, ga uttrykk for at det var mye fisk å observere så sent som høsten 2005, noe også de andre debattantene syntes å være enig i. En markedsundersøkelse fra Reiselivsrådgivning as ”Fiske i Åmot” gir heller ikke et slikt negativt inntrykk av forholdene selv om spørsmålene går lite detaljert inn på fiskeressursen.
Det mangler ikke på elendighetsbeskrivelse fra tidligere tider heller (se evt min bok om Hardangervidda fra 2004 og boka om Forollhogna 2005). Dette kommer av at vi virkelig har hatt store variasjoner gjennom tidene, både med bakgrunn i menneskelig virksomhet, men også med bakgrunn i naturlige variasjoner. Spesielt har vi store variasjoner i elvesystemer. Når det gjelder klimatiske variasjoner og hvordan de har påvirket fiskeforholdene er det mange eksempler i de nevnte bøkene.
Det kan være greit å friske opp hva vi mener med forvaltningen. Den kan deles i to hvor vi har den offentlige forvaltning med Direktoratet for naturforvaltning, fylkesmannen og kommunen samt den lokale forvaltningen som er rettighetshaverne og de som evt forvalter på vegne av rettighetshaverne, ofte jeger- og fiskerforeninger. I henhold til innlandsfiskeloven skal den lokale forvaltningen utarbeide driftsplaner og ha målsettinger for hva de vil med vatnet eller elva, og hvordan de vil nå disse målene. Disse driftsplanene må forholde seg til de offentlige rammereglene som er satt i lover og forskrifter.
Diverse spørsmål vedr. forvaltning og forskning i Glomma og Rena har gjennom årene vært diskutert i mange ulike fora: møter, aviser, artikler i fiskeblader, foredrag på seminarer og symposier. Det har vært åpne Glommaseminarer. Overfor andre forskere har ”reguleringssymposiene” som avholdes hvert andre år vært viktige. Her møtes den norske ekspertisen, og Glommaprosjektets resultater har i mange sammenhenger vært presentert her. Tilsvarende er det presentert og publisert en del resultater internasjonalt. Om Rena ble det lagt fram 3 presentasjoner på ”Regulated Rivers” - konferansen i Skottland så sent som i august i år. I år ble det også publisert en artikkel om harren i Glommasystemet i det anerkjente tidskriftet ”Canadien Journal of Fisheries and Aquatic Sciences”.
Glomma er vårt største vassdrag og forholdene er veldig ulike. Kunnskapsbehovet er stort noe ikke minst alle spørsmålene i denne debatten viser. Den vanligste kritikken vi får på dette er at det ikke gjøres nok undersøkelser. I forbindelse med oppsummeringsrapporten som vi holder på med har jeg samlet en oversikt på over 250 referanser til undersøkelser som har med Glomma og Rena å gjøre. En skulle derfor tro at man nå snart må vite nok, men dette er ikke på noen måte tilfelle. Som det helt riktig er påpekt i debatten endrer forholdene seg, noe en må ta innover seg.
Behovet for langtidsundersøkelser er stor mangelvare og etterspørres til stadighet i mange sammenhenger. Det som kanskje er mest slående med registreringene i fisketrappene som har vært de samme hele tiden og hvor en har brukt samme metoder, er den veldige variasjonen. Spesielt i elvesystemer er forholdene veldig variable. Kortvarige undersøkelser i slike systemer har vanligvis mindre verdi. Vi ser nå at klimaet i perioden etter 1995 har endret seg markert med temperaturer over normalen nesten hver eneste sommer. Dette har gitt seg utslag mange steder, spesielt ved at det har vært stor variasjon i årsklassestyrke. Vi har begynt med registreringer på dette på harren i Glomma, men vi har bare holdt på noen få år med dette. Bakgrunnsmaterialet siden 1985 vil være svært viktig i slike vurderinger.
Skal forvaltningen være kunnskapsbasert vil det hele tiden
være behov for oppdatert kunnskap. Det er lite midler tilgjengelig i
innlandsfisket. Det aller meste her i landet kanaliseres mot laksen. Det er
derfor en ganske stor utfordring å skaffe midler til prosjekter.
Løpsjødammen
Før kraftverksreguleringene for alvor kom i gang var det enklere å være langtvandrere som harr og ørret, skjønt tømmerfløtinga som hadde pågått langt tilbake i tiden sikkert var en stor belastning, i alle fall for ørreten, og i alle fall i sideelvene. Det var demninger til tømmerfløtning, kverner, sagbruk, etc. i så godt som alle sidevassdrag. Når tømmeret gikk var det neppe så greit å være fisk. I et skogfylke som Hedmark vil skogsdrift også ha en betydelig påvirkning med veibygging, fjerning av kantvegetasjon, gjødsling, grøfting, etc.
I de ulike konsesjoner som regulanten får i form av en kongelig resolusjon stilles det en rekke krav. Her gis det blant annet mulighet for å pålegge regulanten visse tiltak for fisken. Dette kan mangle i eldre konsesjoner. Etter 50 år kan disse fornyes. Mange konsesjoner er nå til nyprøving og nye krav kan da stilles. Eventuelle tiltak kommer som pålegg fra Direktoratet for naturforvaltning og regulanten må da effektuere og bekoste disse. Undersøkelser kan også pålegges innenfor rimelighetens rammer. Fra og med i år er denne fullmakten delegert fra Direktoratet for naturforvaltning til fylkesmannen.
Pålegg om tiltak, f.eks. utsetting av fisk, er ment som tiltak for å fremme det allmene fisket. De varige skadene som grunneieren påføres erstattes ved vassdragsskjønn. Østerdalsskjønnene pågikk i mange år. Det er altså ikke slik at regulantene skal yte en viss sum som kan brukes til andre ting. Slike opplegg finnes også, men da i form av fiskefond. Både Åmot og Rendalen kommuner har slike fond hvor det kan bevilges penger til ulike tiltak. Det må da søkes kommunen.
Kjøringen av kraftverkene er gitt av manøvreringsreglementet som er fastsatt i konsesjonen. Endringer i vassføringen må en derfor regne med i et regulert vassdrag. Dette vil også påvirke temperaturforholdene i Rena. Brå endringer er selvfølgelig uønsket sett fra fisken og fiskerens side. Ny automatisk luke i Storsjødammen vil kunne gi en langt mykere overgang enn av/på-situasjonen en har hatt med manuell manøvrering. Denne luka skal være i drift innen høsten 2007. De tekniske installasjonene er i hovedsak gjort, og det som står igjen er å teste ut systemet før det settes i operativ drift.
For øvrig foregår det en del forskning på problemet med stranding av fisk.
I 1983 utga Direktoratet for vilt og ferskvannsfisk, nå Direktoratet for naturforvaltning, en rapport som var en sammenstilling av alt som var gjort av undersøkelser i Glommavassdraget. Den inneholdt et sammendrag av 135 ulike rapporter. En skulle derfor tro at kunnskapen var tilstrekkelig, men hovedkonklusjonen var at den foreliggende kunnskap ikke var egnet som grunnlag for å fremme tiltak overfor regulanten.
Glommaprosjektet ble startet som et samarbeidsorgan mellom Direktoratet for naturforvaltning, fylkesmannen og regulantene. Målet til Glommaprosjektet er å gjøre Glomma til en best mulig fiskeelv innenfor de rammene som reguleringene har gitt for fiskeproduksjon. Dette er en viktig presisering da forholdene nå er sterkt preget av reguleringene og elvesystemet følgelig er forandret og ikke kan bli slik det engang var.
I første fase hadde vi ansatt en person i prosjektet, men etter 1990 har vi bestilt oppdrag fra ulike institusjoner (Høgskolen i Hedmark, NINA (Norsk institutt for naturforskning), NIVA (Norsk institutt for vannforskning), Norges landbrukshøyskole, Universitetet i Oslo og Trondheim, etc.
Fiskeanlegget som regulantene ble pålagt å bygge, ble lokalisert til Evenstad, både fordi det var kompetanse på oppdrett på det anlegget som allerede var der, og fordi vi på denne måten kunne tilføye noe til fagmiljøet og studentene der, samtidig som vi kunne dra nytte av fagkompetansen. Regulantene eier og driver anleggene. Det er en betydelig utgift og de ville vel neppe sørge hvis utsettingene ble avsluttet. Regulantene som skal betale det hele, er derfor de som har størst grunn til å betvile habilitet hos forskere. Men så langt har de vært en positiv partner som har stilt opp for at midlene skal bli benyttet på en best mulig måte. Mitt inntrykk er at de er reelt interessert i at også fisken skal ha best mulige forhold innenfor de rammer konsesjonen gir. De har da også vært med på å støtte tiltak andre steder i vassdraget, bl.a. biotoptiltak.
Det gjøres en vurdering ved hver enkelt regulering på om gyte- og oppvekstplasser går tapt. Er det godt med næring i overskudd vil usetting være ett tiltak som kan være aktuelt. Forholdene i Løpet før regulering kan vi bedømme ut fra gamle bilder. Selve demningen ble bygget i et strykparti og demte ned en elvestrekning på ca 5 km. Dette var et godt gyte- og oppvekstområde hvor rekrutteringen nå er bortfalt. Løpsjøen med sine rovfiskbestander betyr også større dødelighet enn før for villfisken og dermed en ytterligere reduksjon av rekrutteringen i forhold til før-situasjonen. I tillegg er en strekning på flere kilometer nedstrøms Storsjødammen kanalisert og forholdene for gyting og oppvekst blitt dårligere enn før. Konsesjonsbetingelsene skal sikre at det almene fisket ikke blir dårligere enn det behøver. Det er dette bortfallet av rekruttering som vi prøver å erstatte med utsettinger. I tillegg har nok næringsforholdene også endret seg til det bedre etter overføring av Glommavann.
Slike kompensasjonsutsettinger har stort omfang og stor aksept i Norge selv om det også finnes kritikere. Det foregår forskning på dette området for å avdekke eventuelle negative følger for villfisken. Dette har bl.a. gitt nye kjøreregler for hvordan kultiveringen skal gjøres. Det nye i forvaltningen etter at kultiveringsutvalget avga sin innstilling i 1991 til Direktoratet for naturforvaltning var at settefisken skulle være "stedegen", dvs. den skulle ha en avstamning som reflekterer den genetikken vi finner i vassdraget hvor fisken skal ut. Ideelt sett skal det da fanges inn vill stamfisk hvert år som strykes for rogn og melke. Stamfisken eller gytefisken skal så settes ut igjen.
En slik forvaltning ble tidlig startet opp med utsettingene i Hunderfossen hvor det var åpenbart at vi måtte ha mjøsfisk i Mjøsa. I Glommasystemet startet vi dette tidlig i Savalen og etter hvert også i Fundin. I Glomma og Rena hadde vi diverse konsesjoner fra 1960-årene etter de store kraftverksutbyggingene som kunne pålegge regulanten forskjellige fiskefremmende tiltak, bl.a. utsetting av fisk og bygging av anlegg. Det var et stort press på begynnelsen av 1980-tallet på forvaltningen om å komme i gang med utsettinger da det var gått lang tid og lite var gjort. Særlig fra fiskeinteressene i Åmot var presset stort. Problemet var at det fantes ingen anlegg som produserte Glomma eller Renafisk. Det manglet også kunnskap om utsettinger av fisk i elvesystemer og spesielt på hvorfor det var så viktig med riktig genetisk avstamning.
Regulerte vassdragsavsnitt er sterkt påvirket av
menneskelig virksomhet og det har vært det vanligste tiltaket å kompensere for
bortfalt rekruttering med utsetting. Ingen kan ved forundersøkelser angi eksakt
hvor stort rekrutteringstapet har vært eller hvor mye som må settes ut for å
kompensere for dette. Det er kun prøving og feiling over tid som kan gi et
fornuftig nivå. Det kan tenkes at det er stor uvilje mot utsettinger i Rena
blant fiskerne, men mange innspill har det ikke vært på dette. Alle innleggene i
debatten er kritiske eller negative til utsetting av fisk, men det er få som
begrunner hvorfor. Vi må huske på at dette er avkom av ekte Renafisk, oppdrettet
i Renavann, ikke rømt oppdrettsfisk av fremmede stammer som vi har det i
lakselevene våre.
Stamfiskfiske i Rena
Så til det praktiske ved settefiskproduksjonen. Først må vi ha tak i vill gytefisk. Denne blir strøket for rogn. Yngelen blir drettet opp i anlegg til den igjen blir gytemoden. Det tar ca 5 år før fisken blir gytemoden første gang. Denne fisken kan strykes for rogn og melke over mange år og vi slipper derfor å belaste villfisken unødig. Med ujevne mellomrom suppleres stamfisken med ny villfisk. Det at den holdes i anlegg påvirker ikke genetikken, altså arveegenskapene, men den blir selvfølgelig mindre sky. Men denne fisken skal ikke ut i vassdraget igjen, det er ungene som skal det. Utsettingsfisken får også en atferd som preges av oppholdet i anlegget. Jo lenger den går der jo lenger tid bruker den på å tilpasse seg det naturlige miljøet i elva og lære seg å finne mat selv. I læringstiden får settefisken en høyere dødelighet enn villfisken og grovt sett må vi regne med 2 utsettingsfisker for å erstatte 1 vill.
Det kan være aktuelt å prøve ut mindre settefisk som har gått kortere i anlegget, men den vil da bruke lengre tid på å nå fiskernes fangster og dødeligheten tar da sitt på veien. Det at de gamle gyte- og oppvekstområdene nå er demt ned og det har blitt bedre forhold for gjedde, abbor og lake, øker også dødeligheten. Følgelig blir det større tap enn det var i systemet før regulering. At det blir dyrt å erstatte det tapte med utsettinger viser hvilke store biologiske verdier som er gått tapt. I Glomma og Rena pågår det nå en revurdering av settefiskpåleggene.
Løpet settefiskanlegg
Å bruke pengene på noe annet enn settefisk har vi god erfaring med i Hedmark. Både i Røgdenvassdraget og i Brødbølvassdraget har vi i samarbeide med regulanten droppet utsettinger noen år til fordel for biotoptiltak. Men biotoptiltak er et engangs-foretak. Blant rettighetshaverne og jeger- og fiskerforeningene har det ikke vært aksept for å avslutte utsettingene fordi om det er gjort biotoptiltak. Snarere tvert imot.
I Mjøsa har vi omfattende utsettinger. Sammen med andre tiltak i Mjøsas sideelver er nå ørretbestanden i Mjøsa på gamle høyder og de senere årene har det kanskje vært så bra som aldri før i historisk tid. Både i Brumunda og Flagstadelva fanges det stamfisk som strykes for rogn. Yngel og settefisk settes ut i tillegg til at villfiskproduksjonen er økt med bedret oppvandring. I Flagstadelva har vi et stort kalkingsprosjekt i tillegg. Her gjør lokale jeger- og fiskerforeninger en formidabel uegennyttig innsats som de nå kan høste av. Settefisken utgjør en betydelig del av fiskernes fangster.
I Glommaprosjektets årsmelding fra 2003 finnes det en oversikt (tabell 5) over fiskefangster fra perioden 1999 – 2003. Dette er stangfiske utført av personell fra Evenstad i Søndre Rena. Av 936 fisk fanget var 27 % settefisk. For Glomma er det tilsvarende i perioden 1998 - 2001 (se årsrapport for 2002, tabell 8) fanget 1204 ørret hvorav 33 % var gjenfanget settefisk. Gjenfangster av merket utsatt fisk som vi gjør i fellene viser også tall i denne størrelsesorden. En samlet oppsummering av erfaringene fra det såkalte settefiskprosjektet er under rapportering ved Høgskolen i Hedmark.
Hvor stor overlevelse og hvor stor glede fiskerne har av settefisken vil alltid være vanskelig å beregne med stor sikkerhet, men at den inngår som fin fisk i svært mange fiskeres fangster er det etter tilbakemeldinger vi har fått, mange som har erfart. Noe fisk har slitasjeskader på finner og gjellelokk som avslører den som utsatt fisk. Men de fleste som får settefisk vil neppe ha lagt merke til at det er utsatt fisk de har fått om ikke fisken hadde vært fettfinneklippet. Noen fiskere reagerer negativt på at fisken de får er satt ut. Dette er en holdning som må respekteres, men det er flere tusen fiskere i Rena og til nå har vi hatt grunn til å tro at de fleste er positive til dette som tiltak. For å lodde dette vil det kunne være aktuelt å gjennomføre en spørreundersøkelse.
Biotoptiltak er et tiltak som skal bedre forholdene for villfisken, og for fiskeren. Hedmark er det eneste fylket som har utarbeidet en egen plan for biotoptiltak. Det er i perioden 1985-2003 gjennomført biotoptiltak i 21 større eller mindre elver innen Glommavassdraget. Tiltakene omfatter 58,2 km elvestrekning med biotoptiltak og 0,6 km med tilretteleggelsestiltak for å bedre adkomsten for fiskerne. De fleste tiltak er gjennomført som fellesprosjekter mellom lokale rettighetshavere/fiskeforeninger, kommune, fylkesmannen, NVE, HEAS og GLB. Biotoptiltak er ikke tilstrekkelig for å kompensere for tapt rekruttering, men det er et viktig supplement til utsettinger. Åmot jeger- og fiskerforening har utført omfattende undersøkelser og utført biotoptiltak i mange av sideelvene til Rena. I kanalen nedstrøms Storsjødammen er det av NVE lagt ut steingrupper og buner. Omfattende biotoptiltak i Søre Osa har stort sett svart til forventningene.
Det er på disse debattsidene fremhevet viktigheten av villfiskfremmende tiltak. Det er selvfølgelig både viktig og riktig. Hvilke flere konkrete tiltak utover biotoptiltak som kan tenkes for villfisken i Rena og Glomma vil vi gjerne ha innspill på. Vi er også åpne for forslag til nye ting som bør gjøres eller undersøkes.
Mange av sidevassdragene til Glomma er sure. Siden også kalkingsvirksomheten har vært trukket fram på en negativ måte i debatten kan det være på sin plass med noen ord om denne. Denne virksomheten er også stor i Hedmark. Totalt har vi kalka rundt 250 lokaliteter en eller flere ganger og vi bruker ca. 2,5 mill kr i året på dette. Forsuring er og har vært et av våre store miljøproblemer for fisken, men forholdene bedrer seg nå som følge av utslippsreduksjoner. Vi har et oppfølgingsprogram med vannanalyser, fiskeundersøkelser og kontakt med fiskerne. På bakgrunn av dette er kalkingen i mange lokaliteter nå avsluttet eller foreløpig avsluttet. I etterpåklokskapens lys er det en del prosjekter som ikke burde vært satt i gang, men dette er ofte vanskelig å se i forkant. Det blir derfor også her nødvendig med skjønn, og et ”prøve og feile opplegg”. Det er et stort antall utmarkslag, jeger- og fiskerforeninger, fjellstyrer og også private, som har gjort en kjempeinnsats og som neppe kjente seg igjen i det nevnte TV2-programmet. En total taushet fra lokalt media og interesseorganisasjoner i etterkant av dette programmet kan tolkes som om programmet ble oppfattet som useriøs journalistikk og som for mange føltes som en fornærnærmelse mot den store frivillige og offentlige innsatsen som er lagt ned på dette området. Den kritikken vi har fått på dette feltet har vært at det har vært for lite penger til kalking og for liten innsats.
Det har vært en del innlegg rundt fiskeregler. Her er forholdene slik at fylkesmannen fastsetter kommunale rammeregler i henhold til loven. Før disse vedtas legges de ut til offentlig innsyn slik at alle kan komme med sine innvendinger. Kommunen sammenfatter disse og behandler så reglene enten i kommunestyret eller i formannskapet, før de sendes til fylkesmannen som endelig fastsetter dem. For kommunene som omfattes av Glomma og Rena, er dette forholdsvis vide rammeregler. Disse må rettighetshaverne forholde seg til. Innenfor disse kan fiskerettshaverne lage mer detaljerte regler.
Etter initiativ fra fiskerne i Tolgafallene gjennomførte vi for noen år tilbake et ”minstemålsprosjekt”. Det harde fisket i Tolgafallene tok mye småfisk og det var ønske om utsetting av fisk. Også fra fiskerne i Mjøsa og i Trysilelva har det kommet krav om økt minstemål som nå er gjennomført. Det er vanskelig å måle effekten på en grundig måte, men på bakgrunn av enkle spørreundersøkelser ser det til at dette har noe for seg. Fiskerne har en oppfatning at det er blitt et kvalitativt bedre fiske. Det er imidlertid mange biologiske effekter som kan virke den andre veien. Alle disse prosjektene har vært i nært samarbeide med fylkesmannen. Utmarksrådets regler for Rena har vi imidlertid ikke vært involvert i. Det innhentes fangststatistikk, men den er visst ikke ferdig bearbeidet.
I et nummer av et av våre fiskemagasiner i 2006 (husker ikke hvilket nå men muligens var det Alt om Fiske), ble Hedmark fremholdt som et foregangsfylke når det gjaldt differensiert forvaltning av vassdrag. Det er mange prosjekter på gang med minstemål, maksimumsmål, bag limits, fluefiskesoner, etc. Felles for disse er at de er fremmet av rettighetshavere og brukere gjennom driftsplanarbeidet. Settefisk er derfor ikke på noen måte det eneste det satses på.
En nylig utkommet rapport ”Elvemagasinet Løpsjøen i Søndre Rena” (NINA Rapport 168) omhandler hvordan økosystemet har endret seg som følge av reguleringene. Den omhandler vannkvalitet, vegetasjon, bunndyr, zooplankton, fisk og fugl.
Vannkvaliteten er også debattert. Generelt er vannkvaliteten i Rena meget god og er av beste ”tilstandsklasse” bortsett fra tungmetallpåvirkning fra Øvre Glomma. Innholdet av kopper er imidlertid langt under verdier som regnes å ha negativ effekt på fisk.
En annen ting som ikke er nevnt i rapporten er forholdet mellom Renavann og Osavann som er kommentert i debatten. Her må vi huske på at Osavann tidligere hadde en langt større betydning da det ikke ble overført vann fra Glomma. Og i gammel tid var jo både Osa og Rena kjent som svært gode elver med høy fiskeproduksjon. Osavannet er sterkt påvirket av humus (brunfarget) og derfor noe surt. Humus har en gunstig påvirkning ved at tungmetaller og giftige aluminiumsforbindelser bindes og nøytraliseres av humus.
Under Østerdalsskjønnet var det en viss uenighet om hvilke følger kraftanlegget ved Løpet ville få. Harr og ørret dominerte da elvestrekningen. Men allerede i 1981 hadde fiskesamfunnet endret seg dramatisk og stabilisert seg med et nytt fiskesamfunn hvor sik og abbor nå var de dominerende artene. Fiskesamfunnet er i hovedsak det samme nå, og følgelig reagerte fiskesamfunnet ganske umiddelbart på endringene. Resultatene både fra 1981 og 2003 viste at Løpsjøen ikke lenger er et viktig oppvekstområde verken for ørret eller harr. Imidlertid bruker harren nå Løpsjøen i stor grad som vinteroppholdssted. En slik fragmentering av vandrende fiskebestander etter etablering av vandringshindre er også vist fra utenlandske undersøkelser.
Det har også blitt en kraftig økning i gjeddebestanden. Sammen med abbor betyr dette økte problemer for ørret og harr som skal passere magasinet på vandring.
Det er stort fokus på fisketrappenes funksjon. Selvfølgelig bør disse virke så godt som mulig. Det er gjort forsøk med økt vannføring i Løpet ved utstrømmingsområdet uten at dette ble anbefalt å videreføre. Trappene er ved flere anledninger besøkt av personell fra Direktoratet for naturforvaltning. Det er gjort endringer ved utløpet en gang så vidt jeg kan huske. Så langt er det ingen med spesialkompetanse som har kunnet gi oss konkrete råd om hva som eventuelt bør utbedres. Hovedproblemet er å finne inngangen og det er vanskelig når en liten vannstrøm kommer ut i en stor elv. Dette betyr ikke at forholdene ikke kan bli bedre. Anlegg av ny trapp på andre siden av elva ville antagelig bedre mulighetene.
Skal vi kunne måle endringer til det verre eller bedre trenger vi tall for endringene. Til nå har vi valgt å fange fisken i feller i trappa. Elektroniske tellere som fungerte godt var ikke tilgjengelig den gangen vi startet undersøkelsene. Slike tellere er nå godt utviklet, men om de måler størrelse og skiller på ulike arter er jeg ikke sikker på. Kombinert med videokamera kan det godt være at dette vil være en fornuftig løsning framover, og dette vil vi diskutere bl.a. i Glommaprosjektet. Fiskefellene er ment som en absolutt sperre for å ta fisken på vei oppover. De inspiseres jevnlig for at fisken ikke skal bli stående unødig lenge. Etter registrering settes fisken umiddelbart ut ovenfor fella. At det av og til kommer seg fisk forbi, og at vi av og til har ublidt besøk er en annen historie. Ramponering av elektroniske fisketellere er heller ikke uvanlig. Vi har dessuten hatt tjuvfiskere på besøk både i fellene og i trappene.
Trappa i Storsjødammen er en såkalt motstrømstrapp som ser vanskeligere ut enn den er fordi den er laget for ganske bratte fall. Men selv småfisk av røye har tatt seg opp her, foruten sik. I Storsjødammen er det ved flere anledninger foreslått å anlegge veit, men grunnforholdene er ikke helt enkle, men dette kan sikkert løses teknisk. Forbi det nye kraftverket i Sagnfossen i Trysilelva har vi fått til en løsning med en ”fiskebekk” på den motsatte siden av der den gamle trappa er. Hvor vellykket denne blir, gjenstår å se. For konstruksjon av trapper er det heller ikke gitt på forhånd at de vil virke som planlagt.
Trappene er ikke konstruert for nedvandring av fisk. Til det er sjansen for å finne inn i trappa på vei nedover mikroskopisk. Det har vært gjort mange forsøk på å fange opp fisk på vei nedover i en elv før den går i turbinen, men med lite hell. Dette er grunnen til at fellene ikke er konstruert som nedvandringsfeller. Vi har ikke registrert fisk som har kommet inn ovenfra og blitt stående fordi fella har sperret for nedvandring. Det er heller ikke registrert død fisk oppstrøms.
Bygging av fisketrapper er noe som pålegges regulanten som en del av konsesjonen. Direktoratet for naturforvaltning holder på med en oppsummering av fisketrappenes virkningsgrad og kanskje vil dette kunne medføre konkrete forslag til hva som kan gjøres av endringer for å bedre funksjonen. Vi har imidlertid stort sett bare kompetanse på laksetrapper i dette landet, og registreringene i Glomma er av de få på innlandsfisk.
Når vi diskuterer fisketrapper har vi veldig lett for å tenke laks. Laksen vandrer ut i havet og skal hjem igjen for å gyte på sin egen plass i elva, og har en meget målbevisst vandring. Også storørretbestander som i Mjøsa har en meget målrettet tilbakevandring til gyteelva etter at næringssøket i Mjøsa er avsluttet. Elvelevende bestander av harr og ørret, og også andre arter, har ikke den samme sterke, veldefinerte og retningsbestemte vandringstrangen som laks og nevnte storørretstammer i og med at det kan finnes gyte-, oppvekst- og vinteroppholdsplasser mange ulike steder i vassdraget. Som en bakgrunn for å diskutere trappenes virkningsgrad er det derfor viktig med en oppsummering av hva vi vet om vandringene til fisken i Glomma og Rena.
Før reguleringene var det fine strykpartier der Løpet ligger nå som var optimale for ørreten både som gyte- og oppvekstplass. I dette systemet sto så ørreten nokså trygt til den var stor nok til å begynne å vandre. Da var den stor nok til å vandre til andre deler i Rena eller Glomma hvor ernæringsforholdene var bedre, men hvor farene også var desto større med mye og stor rovfisk. Generelt vil fisk som foretar slike vandringer få en hurtigere vekst og bli større enn de som velger å være hjemme. Dette er da en ”lur” strategi så lenge dødeligheten ikke blir for stor. I et system hvor denne kostnaden blir for stor er det den fisken som ”blir hjemme” og er mer stasjonær som får best overlevelse. Hvor lur den ene eller andre strategien er får vi vite etter generasjoner med genetisk utvalg den ene eller andre veien. Av og til gir ikke naturen klare svar og vi kan da få både småvokste stasjonære individer og storvokste langtvandrende individer i samme elveparti. For harrens vandringer er antagelig en optimal vinteroppholdsplass av særlig stor betydning da den vanligvis ikke lever like nær bunnen som ørreten.
De store vandringene ut av Rena om våren som er beskrevet for harr før reguleringene er ikke dokumentert med merkinger, men fiskerne og mange fagpersoner mente det var slik. Harren hadde antagelig vinteropphold i Storsjøen, gikk ut Rena til Glomma, og returnerte så senere på sommeren da de store klekkingene var skikkelig i gang her. Merkinger i forbindelse med Østerdalsskjønnene antyder at vandringene var større før enn de er nå. Ørreten hadde antagelig også lengre vandringer.
Ved flere anledninger er vandringene til harr og ørret undersøkt i Trysilelva i de uregulerte delene som i de regulerte. Generelt viste disse at største delen av bestanden var meget stasjonær og vandret bare få kilometer, mens en mindre del av bestanden kunne vise store vandringer. Det viste seg at svært mange av de fiskene med lengst vandring var fisk som hadde passert fisketrappa i Sagnfossen. Det er jo ikke så underlig at fisketrappene vil fange mer av den fisken med stor vandringslyst enn den som holder seg i ro. Det samme ser vi i Glomma og Rena. Mesteparten av fisken har en kort vandring, mens noen drar av gårde på langtur. I Glomma og Rena har vi bare merket fisk i trappene. Det vil si at vi merker den fisken med størst vandringslyst. Fiskebestandene er derfor antagelig mer stasjonære enn det merkingene våre viser. Dette betyr at strategiene med å holde seg nokså mye på samme elvestrekning er ganske ”lur” i Glomma og Rena slik forholdene nå er blitt. At noen vandrer ut og svømmer lange avstander er funnet også i mange andre undersøkelser. Selv i stasjonære bestander vil det alltid være en del individer som har større vandringstrang. Dette ligger der som et resultat av det genetiske mangfoldet og er en viktig drivkraft for spredning av arter. Både i Trysilelva og Glomma kan både harr og ørret vandre uhindret over avstander opp til 10 15 mil, men det bare et svært lite antall som gjør det. At vi i Rena nå har ganske stasjonære bestander av ørret kan vi se både fra merkinger som medlemmer av Åmot jeger- og fiskerforening har gjort for oss av stangfisket ørret, og av nylig utførte og pågående undersøkelser med radiomerket fisk. Også harren er nå ganske stasjonær og den bruker nå Løpsjøen i stor grad som overvintringssted. Harr og ørret har derfor tilpasset seg de nye økologiske betingelsene.
Det vanskelige spørsmålet blir da hvor mye fisk som vi må registrere i trappene for å kunne si om de fungerer godt eller dårlig? En av forutsetningen for å få fisk i trappene er at det er vandringsvillig fisk. Av 12 radiomerkete ørreter nedstrøms Løpet var det bare noen få som kunne beskrives som ”besluttsomme” vandrere oppover i elva. De fleste vandret litt oppover eller nedover for så å skifte retning igjen. Og hvorfor skulle den egentlig oppover? Hva er det som er så mye bedre ovenfor enn nedenfor Løpet slik som forholdene nå er blitt? Det er derfor mye som tyder på at fisken, både harren og ørreten, er blitt langt mer stasjonær etter byggingen av kraftverket i Løpet i 1971. De langtvandrende individene er i sterk grad selektert bort, og dette har ikke bare med trappa å gjøre. Mye av nedgangen vi har sett i trappa i Løpet kan ha sammenheng med dette. Det kan se ut som om dette i noen grad også gjelder ørreten i Strandfossen, men i de andre trappene har vi ikke den samme utviklingen. Det er likefullt viktig at de langtvandrerne som er igjen skal komme seg opp gjennom trappa.
Fisken i Løpet har langt mindre grunn til å vandre enn før da hele elvesystemet er grunnleggende forandret fra tidligere. Uansett om trappa i Løpet hadde vært optimalt konstruert og anlagt, er det ikke sikkert det vil gå de store mengdene med fisk en forestiller seg på bakgrunn av at Rena er et fiskerikt vassdrag. Forholdene ovenfor og nedenfor Løpet i dag er ikke så veldig forskjellige. I tillegg til de farene fisken utsatte seg for tidligere ved å vandre til Glomma og rovfisken der, har den nå i tillegg et kraftverk som vil forsinke oppgangen, og fisken vil bruke mer energi på oppvandringen. Nedvandringen betyr også økt dødelighet. I tillegg har vi fått en betydelig merdødelighet i Løpsjømagasinet. Dette illustreres ved at fisken (villfisk) mellom 20 og 30 cm viser en ubetydelig gjenfangst lenger opp i elva sammenlignet med den større. Predasjonen fra gjedde, lake og abbor i Løpsjømagasinet er betydelig, noe også radiomerkingene av settefisk viste. Trappa og driften har vært den samme hele tiden. I tillegg har oterbestanden i Løpet og Søndre Rena økt markert etter 1995. De andre trappene vi har registreringer i, er langt enklere passasjer, og her er ikke trenden på noen måte så negativ. I Høyegga der vi også har hatt den samme trappa og samme driften hele tiden har vi sett en sterk økning. Det kan være mange grunner til dette også, men lar det ligge her.
En annen interessant observasjon er at harren tydeligvis klarer seg bedre enn ørreten. Endel av fisken som merkes i trappene gjenfanges året etterpå i fella. Dette er da fisk som finner inngangen til trappa, klarer trappa, svømmer oppover og tar seg ned igjen enten i overløpet eller gjennom turbinen, og som finner inngangen til trappa på nytt. Vi har eksempler på fisk som er registrert hele fem ganger i ulike år på vandring opp trappa. Denne prosenten er nokså lik for alle trappene for harr, men for ørret er den mindre i Løpet enn i de andre trappene. Dette antar vi skyldes at harren går mer i stim og høyere i vannmassene, og derfor utsetter seg mindre for predasjon i dette magasinet. Ørreten går antagelig mer langs bunnen og gjennom turbinen, i tillegg til at den tas lettere av rovfisken. Gjeddefangster i Løpsjøen viser at gjedda spiser lite harr.
Det kan være svært mye mer å si om fisken og fiskeforholdene i Glommavassdraget. EU’s vanndirektiv er også noe som kommer for fullt i 2007. Det skal da legges føringer for den videre overvåking og for nødvendige tiltak. For å oppsummere undersøkelsene som er gjort i regi av Glommaprosjektet og Regionfeltet planlegges det et Glommaseminar våren 2007. Dette vil være et viktig møtested for å diskutere veien videre og hva vi vil med vassdragene våre. Her blir det da rikelig anledning til å komme med konstruktiv kritikk. Alle er hermed invitert og utfordret til å komme med innlegg. Utførlig informasjon følger senere bl.a. på Glommaguiden.
Tore Qvenild, 22.11.2006