FISKEFORVALTNINGEN I RENAELVA BØR ENDRES.

For 35 år siden, i 1971, ble Renaelva utsatt for dramatiske endringer i forbindelse med vassdragsutbygging. Løpsjøen ble dannet der det tidligere var et 5-6 km langt strykparti med viktige gyte- og oppvekstområder for bl.a. harr og aure. Som for mange elver med samme skjebne landet over medførte dette merkbare endringer for fiskebestandene. Det ble starten på en tilbakegang for aure og harr, mens arter som gjedde, mort, abbor, sik og lake, etablerte raskt voksende bestander i Løpsjøen.

Først 25 år etter utbyggingen, i 1996, ble de første store utsettingene av settefisk gjort i Rena. Et tiltak som var blitt etterspurt fra fiskeinteresserte i Åmot allerede tidlig på 80-tallet. Kompensasjonsutsettinger for tapte gyteområder var blitt en vanlig praksis mange steder, ofte med gode resultater, og det var naturlig å forsøke samme oppskrift i Rena. Nye forskrifter fra 1991 med bestemmelser om at settefisken skulle stamme fra stedegen fisk, gjorde at man gjennom Glommaprosjektet unngikk å tilføre fremmed genmateriale via utsettinger av aure i Rena. All stamfisk brukt i settefiskproduksjonen er av lokale stammer.

Kompensasjonsutsettinger av aure har skjedd for å bøte på tapet for fiskeinteresserte og de med økonomiske interesser knyttet til fiske. Mengden av settefisk har blitt bestemt ut fra faglige skjønn, basert på tap av elvas naturlig produksjon og næringsgrunnlaget for fisken. Og overkompensasjon for tap av naturlig produksjon har ikke vært sett på som et problem når næringsgrunnlaget har tillatt større fiskebestander. Man har forsøkt å utnytte elvas/lokalitetens potensiale for fiskeproduksjon og ved det økt muligheten for høsting. En bieffekt av dette er at man har kunnet bygge opp fagmiljøer rundt settefiskeproduksjon og fiskeforvaltning, bekostet av regulanten. Det har gitt mye viktig erfaring og gode resultater over hele landet.

Renaelva er spesiell på flere måter. Det gjelder relativt lav vanntemperatur, et svært rikt insektliv og storvokste bestander av bl.a. aure og harr. Og til tross for de ødeleggelser elva har blitt og blir utsatt for, byr den på store opplevelser for sportsfiskerne. Villauren har, selv om den er blitt sterkt redusert, klart seg på tross av inngrepene. Og auren som årlig høstes stammer i all hovedsak fra villfisk. Harren byr også på fine opplevelser med stanga, men de flittigste brukerne av elva har de siste årene merket endringer. Det blir lengre mellom de store fiskene, og bekymringen for at bestandene av stor aure og harr lider under dagens forvaltning og fiskebeskatning er økende.

Man vil derfor i 2007 forsøke å opprette en interesseorganisasjon, Renaelvas venner, som vil ha som formål å fremme villfiskbestandene av aure og harr, med vekt på en forvaltning som bedre ivaretar fisk i gytemoden alder.

SIDER VED DAGENS FISKEFORVALTNING SOM BØR ENDRES, OG LITT OM DET SYN RENAELVAS VENNER VIL HA TIL DETTE:

Områder man ønsker økt fokus på:

1) forbedre mulighetene for gyte- og næringsvandring

2) få til endrede rutiner ved regulering av vannføring slik at dette skjer gradvis og over lengre tidsintervall

3) trappe ned og eventuelt stanse utsetting av settefisk

4) foreta biotopendringer, blant annet for å gi yngelen flere og bedre skjule- og oppvekstområder

5) tilpasse fiskereglene med tanke på bedre ivaretakelse av fisk i gytemoden alder, samt regulere uttak ved fiske

6) få på plass et aktivt fiskeoppsyn for å håndheve reglene

7) foreta jevnlig tynningsfiske på ulike arter i Løpsjøen

Sitater fra fiskeforvalter Tore Qvenild og kommentarer til disse:

1) Forbedre mulighetene for gyte- og næringsvandring.

Funksjonaliteten i fisketrappene ved utløpene av Løpsjøen og Storsjøen har vært debattert i fagmiljøet og blant ulike interessegrupper. Særlig gjelder dette trappa ved Løpsjøen. Fiskeforvalter Tore Qvenild hos Fylkesmannen i Hedmark har skrevet følgende i en artikkel på glommaguiden.com (sitater fra ulike avsnitt i artikkelen):

“Villfiskbestandene har selvfølgelig prioritet. De må sikres og gis den nødvendige beskyttelse, men de skal også utnyttes. (…)”
“Det er stort fokus på fisketrappenes funksjon. Selvfølgelig bør disse virke så godt som mulig. Det er gjort forsøk med økt vannføring i Løpet ved utstrømmingsområdet uten at dette ble anbefalt å videreføre. Trappene er ved flere anledninger besøkt av personell fra Direktoratet for naturforvaltning. Det er gjort endringer ved utløpet en gang så vidt jeg kan huske. Så langt er det ingen med spesialkompetanse som har kunnet gi oss konkrete råd om hva som eventuelt bør utbedres. Hovedproblemet er å finne inngangen og det er vanskelig når en liten vannstrøm kommer ut i en stor elv. Dette betyr ikke at forholdene ikke kan bli bedre. Anlegg av ny trapp på andre siden av elva ville antagelig bedre mulighetene.”
“Skal vi kunne måle endringer til det verre eller bedre trenger vi tall for endringene. Til nå har vi valgt å fange fisken i feller i trappa. Elektroniske tellere som fungerte godt var ikke tilgjengelig den gangen vi startet undersøkelsene. Slike tellere er nå godt utviklet, men om de måler størrelse og skiller på ulike arter er jeg ikke sikker på. Kombinert med videokamera kan det godt være at dette vil være en fornuftig løsning framover, og dette vil vi diskutere bl.a. i Glommaprosjektet. Fiskefellene er ment som en absolutt sperre for å ta fisken på vei oppover. De inspiseres jevnlig for at fisken ikke skal bli stående unødig lenge. Etter registrering settes fisken umiddelbart ut ovenfor fella. At det av og til kommer seg fisk forbi, og at vi av og til har ublidt besøk er en annen historie. Ramponering av elektroniske fisketellere er heller ikke uvanlig. Vi har dessuten hatt tjuvfiskere på besøk både i fellene og i trappene.”
“Trappa i Storsjødammen er en såkalt motstrømstrapp som ser vanskeligere ut enn den er fordi den er laget for ganske bratte fall. Men selv småfisk av røye har tatt seg opp her, foruten sik. I Storsjødammen er det ved flere anledninger foreslått å anlegge veit, men grunnforholdene er ikke helt enkle, men dette kan sikkert løses teknisk.”
“Trappene er ikke konstruert for nedvandring av fisk. Til det er sjansen for å finne inn i trappa på vei nedover mikroskopisk.”
”Det vanskelige spørsmålet blir da hvor mye fisk som vi må registrere i trappene for å kunne si om de fungerer godt eller dårlig? En av forutsetningene for å få fisk i trappene er at det er vandringsvillig fisk. Av 12 radiomerkete ørreter nedstrøms Løpet var det bare noen få som kunne beskrives som ”besluttsomme” vandrere oppover i elva. De fleste vandret litt oppover eller nedover for så å skifte retning igjen. Og hvorfor skulle den egentlig oppover? Hva er det som er så mye bedre ovenfor enn nedenfor Løpet slik som forholdene nå er blitt? Det er derfor mye som tyder på at fisken, både harren og ørreten, er blitt langt mer stasjonær etter byggingen av kraftverket i Løpet i 1971. De langtvandrende individene er i sterk grad selektert bort, og dette har ikke bare med trappa å gjøre. Mye av nedgangen vi har sett i trappa i Løpet kan ha sammenheng med dette. (…) Det er likefullt viktig at de langtvandrerne som er igjen skal komme seg opp gjennom trappa.”
 

Kommentarer til sitatene:
Sitatene fra T. Qvenild viser at man har tenkt alternativt, og en løsning med ”fiskebekker” forbi vandringshinderne som erstatter dagens løsning med fisketrapper virker lovende. Eventuelt også sammen med ledegjerder vil dette kunne lette fiskens tilgang til og vandring opp ”fiskebekkene”. Muligheter for å lede fisken inn mot ”fiskebekkene” på vandring ned vil også åpne seg ved en slik løsning.

“Fiskebekker” som løsning forbi vandringshinderne kan med dagens teknologi utstyres med elektronisk registrering og monitorering uten at fisken fanges eller på noen måte hindres under vandring. Slik løser man også i noen grad problemet med uønskede gjester samt unødvendig stort stress og skader på fisken.

Det er imidlertid et misforhold i fiskeforvalterens antakelser om villaurens avtagende vandringsvilje og vandringsbehov og den betydelige andelen av settefisk som faktisk vandrer og fanges i fellene. Det er vanskelig å finne forklaringer på hvorfor fisk som har vokst opp i kummer, i et beskyttet miljø med rikelig tilgang på mat, skulle ha en like sterk vandringstrang som villauren i elva. En mulig forklaring er at aurens vandringstrang er intakt men hindres av dårlig fungerende trapper. En annen mulig forklaring er at utsettingene er så store at en andel av settefisken migrerer - tvinges til å næringsvandre - for å finne sine egne områder, og at den derved også utsettes for økt predasjon fra blant annet en stor gjeddebestand i Løpsjøen. Det kan godt være at årlige utsettinger av 10.000 toårige settefisk burde vært redusert til det halve, og at utsettingene eventuelt trappes helt ned på sikt, avhengig av hvilke erfaringer et halvert utsett vil vise. Dette, sammen med tynningsfiske av gjedde, abbor, mort, sik og lake i Løpsjøen, kan være et viktig tiltak for å styrke bestandene av aure og harr i Renaelva. Slik vil også settefisken kunne utgjøre en større andel av fiskernes fangster og med det oppfylle hovedhensikten med aktiviteten rundt settefiskproduksjonen.

2) Få til endrede rutiner ved regulering av vannføring slik at dette skjer gradvis og over lengre tidsintervall.
 

Sitat fra T. Qvenilds artikkel:
“Kjøringen av kraftverkene er gitt av manøvreringsreglementet som er fastsatt i konsesjonen. Endringer i vassføringen må en derfor regne med i et regulert vassdrag. Dette vil også påvirke temperaturforholdene i Rena. Brå endringer er selvfølgelig uønsket sett fra fisken og fiskerens side. Ny automatisk luke i Storsjødammen vil kunne gi en langt mykere overgang enn av/på-situasjonen en har hatt med manuell manøvrering. Denne luka skal være i drift innen høsten 2007. De tekniske installasjonene er i hovedsak gjort, og det som står igjen er å teste ut systemet før det settes i operativ drift.”
 

Kommentar til sitat:
Dette er positivt. Det vil i noen grad dempe den sjokkeffekt brå endringer i vannføring har på livsformene i elva, selv om området nedenfor osenutløpet sør for Rødsbrua forblir utsatt. Det burde vært foretatt konsekvensanalyser for hvordan ulik fordeling av vannførsel fra hhv Renaelva og osenutløpet påvirker insekter og fisk, og om det eventuelt er mulig å bedre forholdene.

3) Trappe ned og eventuelt stanse utsetting av settefisk.
 

Sitat fra T. Qvenilds artikkel:
“En god forvaltning av villfiskbestandene betyr nødvendigvis ikke at vi skal unngå enhver form for tiltak. Vi skal huske på at fiske har et stort omfang i Hedmark og er nok den virksomheten som isolert sett i størst grad påvirker fiskebestandene. De fleste fiskeutsettingene skjer derfor for å styrke bestandene av hensyn til fiskeren. Dette er for det meste en lovlig virksomhet som skjer via frivillige organisasjoner som utmarkslag, jeger- og fiskerforeninger, fjellstyrer og private grunneiere. Det gjøres her en meget stor dugnadsinnsats fra et stort antall personer. Mange av de samme frivillige organisasjonene har også gjennom mange år vært aktive i kalkingsvirksomheten, i kampen mot den sure nedbøren. Kombinert med en lang rekke andre tiltak er det derfor skapt gode fiskeforhold i et utall av vann og vassdrag i Hedmark. De samme prinsipper som er brukt i alle disse vann og vassdragene er de samme som brukes i Rena og Glomma.”
 

Sitat fra T. Qvenild i debattråd på glommaguiden.com:

“(…) Dette betyr selvfølgelig ikke at det skal settes ut fisk for enhver pris. Men når en har valgt å forsøke dette, blir diskusjonen hvilken effekt en får av utsettingene til glede for fiskeren, eventuelt fiskebestanden. Det kan tenkes tilfeller der en utsetting er til skade for villfisken. Da bør det selvfølgelig ikke settes ut fisk. (…) Pålegg om utsetting gitt av myndighetene til en konsesjonær kan til enhver tid endres. (…) Hvis det viser seg at utsettingene gir veldig liten effekt vil det være aktuelt å endre dem. (…)”
 

Kommentar til sitatene:
Produksjon av settefisk og utsetting er et kompenserende tiltak både for å utnytte næringsgrunnlaget og å øke høstingsmuligheten ved fiske. Det har følgelig også økonomiske ringvirkninger for grunneiere gjennom salg av fiskekort og lokalsamfunn ved økt handel og turisme. Slik sett har utsetting av fisk gitt mange positive effekter mange steder. Også for Rendalen og Åmot. Men Renaelva skiller seg fra øvrige regulerte vassdrag ved at en overraskende liten andel av settefisken gjenspeiler seg i fangstene. Det er ifølge hyppige brukere av elva nesten kun villfisk som fanges. Forvaltningen hevder at andelen settefisk utgjør cirka 30%, og at tallmaterialet stammer fra stangfiskeforsøk utført i Søndre Rena av personell fra Evenstad i perioden 1999-2003. Av 936 fisk var 27 % settefisk. Andelen settefisk ved prøvefisket svarer også godt til andelen av settefisk som er blitt registrert i fellene. Og forvaltningen må selvsagt forholde seg til tallfestede resultater. Siden det ikke er pålagt sportsfiskerne å innrapportere fiskefangster, har man heller ikke grunnlag for å tillegge fiskernes utsagn forvaltningsmessig betydning. Det betyr selvsagt ikke at fiskerne tar feil, men det er et beklagelig faktum. Fangstrapporteringer bør innføres som en del av fiskeforskriftene for Renaelva.

Et poeng som har vært knyttet til aktiviteten på Evenstad - den forskningen og det arbeidet som der legges ned i tilknytning til settefiskeproduksjonen - er at konsesjonæren er pålagt å bekoste dette. Fiskeinteressene har fått noe igjen for inngrepene i elva. Men de ivrigste brukerne av elva ønsker at disse midlene skal bli brukt bedre, og på andre forvaltningsområder.

Fiskeforvalteren har i debattråden på glommaguiden.com da påpekt at, sitat:

“Hvis det viser seg at utsettingene ikke har effekt sløyfes påleggene. Dette frigjør ikke midler til andre ting. Andre tiltak må pålegges særskilt, eventuelt gjennom frivillige ordninger med regulanten. Eller en kan søke Fiskefondet for Åmot, Trysil eller Rendalen.” Videre går det også fram at, sitat: “Biotoptiltak har regulantene bidratt med på frivillig basis. Regulantene var selv opptatt av å erstatte settefisk med selvproduserende fisk gjennom biotoptiltak, men potensialet er her ikke særlig stort.” Dette forteller at konsesjonæren er villig til å handle alternativt og at avtaler om overføring av midler og innsats faktisk kan inngås. Det er også opprettet ett fond for Renaelva som et avbøtende tiltak i forbindelse med opprettelsen av Regionfelt Østlandet. Intensjonen er å avsette 600.000 kroner årlig i sju år fra og med 2006. Beløpet som avsettes vil imidlertid avhenge av de årlige bevilgningene. For 2006 ble det avsatt midler i henhold til vedtaket. Åmot Elvelag er tiltenkt forvaltningsansvaret for fondet.

4) Foreta biotopendringer, blant annet for å gi yngelen flere og bedre skjule- og oppvekstområder.
 

Her har en del blitt gjort, særlig i sideelver/sidebekker, men mer kan gjøres. Et problem som oppstår når strykpartier demmes ned som ved Løpsjøen, er at gode og “trygge” oppvekstområder for yngelen forsvinner. Det å erstatte gyteplasser ved å kunstig opprette slike, er en umulig øvelse. Auren er altfor kresen til at dette vil kunne lykkes i særlig grad. Derimot kan det være mulig å utføre biotoptiltak for å skape gjemmer og beskytte yngelen bedre mot predasjon. Det handler da om å restaurere elvebunnen for å gjenskape variasjonen man hadde mer av før elveløpet ble sterilisert av hensyn til tømmerfløting. Utlegging av stor stein for å gjenskape hvile- og standplasser for større fisk bør det også utføres mer av. Dette er oppgaver forvaltningen bør kunne bistå Åmot Elvelag med å gjennomføre. Det er godt mulig at Region Østlandet også kan bidra med mannskaper og utstyr til den slags tiltak.

5) Tilpasse fiskereglene med tanke på bedre ivaretakelse av fisk i gytemoden alder, samt regulere uttak ved fiske
 

Siden grunneierne har overlatt den daglige driften til Åmot utmarksråd, må forslag til og begrunnelse for endring av fiskeregler rettes dit. For øvrig vil det være naturlig at fiskeforvalteren også involveres her som fagperson. Når endringer gjøres som et rent fiskeforvaltningstiltak, som her ved å omlegge beskatningen for å beskytte gytemoden villfisk ved å innføre maksmålsbeskatning, bør effekten av tiltaket kunne dokumenteres best mulig for eventuelle justeringer på senere tidspunkt. Fiskerne bør derfor pålegges å innlevere fangstrapporter som et ledd i denne dokumentasjonen. Enkel og lettfattelig informasjon om blant annet håndtering av fisk ved c&r, registrering av settefisk i fangsten, mm., bør stå på eller følge med fiskekortet.

6) Få på plass et aktivt fiskeoppsyn for å håndheve reglene.

7) Foreta jevnlig tynningsfiske på ulike arter i Løpsjøen.

Mrk.:
Grunnlagsmaterialet for skrivet er hovedsakelig hentet fra T. Qvenilds artikkel Fiskeforvaltningen i Glomma og Rena samt innspill fra debattantene i ulike tråder på glommaguiden (GG).
_______________
Denne artikkelen er ikke utfyllende, men et forsøk på å peke ut områder der forvaltningen slik den fungerer i dag er på kollisjonskurs med det syn initiativtakerne til å danne RENAELVAS VENNER har. Renaelva fortjener en stemme fra de mest ivrige brukerne av elva, og som interesseorganisasjon vil man lettere få innsyn i det som skjer samt at man blir hørt. Hvor tydelig stemmen blir og hvor godt den vil bære, kan du være med på å bestemme utpå nyåret ved da å registrere deg som medlem. Jo flere vi blir desto vanskeligere vil det være å overse oss.

Håpet er å få mange medlemmer, og at RENAELVAS VENNER i samråd og samarbeid med grunneierne, representert ved Åmot Elvelag og Åmot utmarksråd, samt Fylkesmannen ved fiskeforvalteren, kan være med å bidra til en forvaltning av harr og aure som ivaretar disse villfiskbestandene på best mulig måte.

Stiftelsesmøte for RENAELVAS VENNER er tenkt holdt på nyåret, og en vil komme tilbake med nærmere informasjon om dette.

Med hilsen
Jostein Berg og Magne Farlund.