Prøvde høstharren i Glomma like nord for Elverum sammen med to fiskekompiser. Været var godt, noen store og noen ikke fullt så store harr, tok villig tørrfluene våre. En fin og idyllisk kveld på tampen av sesongen. Skumringen kom og bettet avtok. Det nærmet seg hjemtur. Bare en siste harr… Og den tok CdC-Caddis’n etter å ha blitt erta litt med striping og dykk. Den var helt klart ikke av de største, så den fulgte greit med inn. En stund. Plutselig smalt det i stanga. Det virket som harren hadde fått superkrefter. Det barket av gårde med hele fluesnøret og langt inn på backingen. Jeg visste ikke om jeg skulle le eller gråte, det er moro å ha på stor fisk, men det må da være måte på. Firerstanga ynket seg og lå flat, til tross for at håndtaket tilsa at den skulle peke opp i været. Utysket turnerte rundt hølen en stund, men gikk ned mellom to store steiner og sto bom. Presset alt jeg turte med 0.14 spissen, uten den i andre enden av snøret så ut til å bry seg om det. Gode råd er ofte veldig dyre i slike situasjoner. Jeg valgte å følge etter. Tok av meg det jeg kunne av verdisaker og fluevest, og hoppet etter. Jeg fikk sveivet meg nærmere fisken og fikk inn bakline og fluesnøre. Hadde kommet ganske nær når det løsnet. Fopp! Opp mellom steinene dukket det opp en halvdød og maltraktert harr. Da fikk jeg bekreftelsen på det jeg fryktet. Det var nok ei skikkelig storgjedde som hadde sett sitt snitt til å skaffe seg kveldsmat, når den så den forsvarsløse harren som satt på flua i enden av snøret mitt.
Tekst
og foto:
Tore Litlerè Rydgren
Høgskolen i Hedmark
Back to homepage: www.glommaguiden.com