UNGDOMSELVA

Omtrent midtvegs mellom Rena og Jordet i Trysil ligger handelsstedet Osneset ved nordenden av den tre mil lange Ossjøen. En halv mils veg lenger sør renner Osa ut på sin ferd vestover mot Rena.

For en del år tilbake var Osa kjent som en glimrende aureelv, - før den store reguleringen av sjøen tok til.

Like etter utløpet fra sjøen hvor den gamle dammen stod, gikk den ganske stri et stykke over fine, storsteinede ører, dannet et stort tjern, Valmstjernet, brøt ut av dette igjen videre mot vest over plan, finsteinet botn og stupte seg så utover i fosser og stryk mellom skogkledde høler, grunne stryk og kvite fosser på sin to mil lange ferd nedover gjennom skogrike trakter til den stille og rolig forenet seg med Rena like sør for Flåtestøa.

Opp gjennom oppvekståra var Osa vår fiskeelv framfor noen annen, den skuffet oss aldri. Det var store mengder av fisk i elva, og svært ofte slang det stor fisk også. Og aldri seinere har jeg sett så fin aure som den gang var å få i Osa, - kort og lubben med praktfulle farger.

Når tømmerfløtinga tok til om sommeren, slapp store mengder av aure seg ut med damvatnet gang på gang hele sommeren igjennom, og når fløtinga på etttersommeren var slutt, ble dammen stående åpen og fisken gikk.  Da var det mye fiske i elva, - smellfeit, brungul elvefisk, og svartrygget, blanksidet aure fra sjøen.

Særlig øverst i elva var det ofte et helt enestående fiske. Når dammen ble sloppet, tok auren mark og sluk så det var en lyst, og ikke før var dammen stengt igjen, før den vaket tett i tett i kveldinga. Dammen var en gammel plankedam med kjørebru over. Det tok en halv times tid hver gang dammen skulle åpnes. Vassmengdene ble større og større gjennom damlukene etter som plankene kom opp, og til slutt fosset det gulbrune sjøvatnet som en stri strøm under brua. Da gikk vi med sluket på en lang snor nedi stria, att og fram, med tilslag alt i ett av stor, fin sjøfisk. Mange slo seg av igjen der vi bakset dem rett opp mot strømmen, men andre ble med stor behendighet halt sprellende opp på brua.

Mye stor fisk ble på denne måten tatt ved Gamledammen, aure på en og to kilo var ingen sjeldenhet når damvatnet gikk.

Var en nedi elva, kunde en på mark ta store bører med fisk når vatnet steg eller sank.

Fiskere var det bestandig fullt opp av på begge sider langs hele elva, men det var fisk nok til alle. En kunde komme igjen dag etter dag til samme hølen og mene at no må den da snart være tom, - men nei da. Ny fisk strømmet til, og hølen var like god. Etter intens fisking hele sommeren igjennom kunne en komme tilbake høstnettene for å harve, og da gikk storauren og lurte like innunder landsteinene.

Nedenfor brua ser vi snart at det står fisk, det er vak i vak nedover hele strømmen. Flere av dem som står nærmest, ser vi tydelig der de er på tur opp etter flua, - det blinker gulblankt i dem i sollyset. Det er fullt av fly på vatnet, og det ser ut som om fisken tar alt mulig, både lyst og mørkt.

                Magne har ruslet videre bortover brua, og med ett roper han: ”Hei, kom hit skal dere få se på fisk!” Vi rusler borttil, og Magne peker like nedenfor brua: ”Se på den ruggen der!” Vi får alle sammen straks øye på en svær aure som står på meterdjupt vatn eller vel så det i strømhvirvlene nedenfor brukaret, med dovne, rolige bevegelser av en mektig spol. Der kommer et fly seilende, - den siger opp fra plassen sin, velter seg rolig i vassflata og synker ned igjen. Det er en flott fisk; vi gjetter på hvor stor den kan være og kommer til resultatet to kilo. Fly etter fly kommer seilende, og hver gang siger den dovent opp og tar flyet i et rolig hvelv, og vakringene etter den eter seg utover med store luftblærer i midten.

Jeg spør hvordan det går med fisket. ”Å, itte så rart,” svarer Holmseth’n. Jeg kikker nedi fiskekorga som er halvfull av feit, blank aure. Han forteller at han har bare vært en liten tur nedi elva, det var så fristende vær. Og så har han bestilling på så mye rakfisk at han må henge i skal han få levert alt til høsten.

                Jeg tar meg en kikk på fluene hans, - jo da, det er av eget fabrikat, og jeg legger merke til at den grønne larva sitter som endeflue også her. Og jeg må tenke på at Holmseth’n som har fisket her i vassdraget dagstøtt hver sommer i førti år, veit hva auren helst vil ha.

”Å jo, det er da fisk her,” sier Holmseth’n og blunker lurt til meg, ”men han er itte så god å lure”. ”Få se på fluene dine,” sier han med ett til storfiskeren.

                Fortommen åpenbarer litt av et syn, hvor åtte store, bustede, fargeglade uhyrer henger tett i tett som storvask på en klæssnor. ”I jøssenam,” utbryter Holmseth’n forferdet, ”Detta er jo reine grågåstoget det”

                Og så får den uheldige fisker en liten orientering om fiskens liv og levnet, syn og tanker, matplasser og ernering, framført på en lugn og kameratslig måte av en som kjenner til alt dette like godt som til livet heime hos seg sjøl, og til slutt får han som gave noen fluer av Holmseth’s eget fabrikat som han kan prøve i morgen, - ”og så skal det nok bli kokfisk,” sier Holmseth’n, tar stanga i handa, hilser god natt og går.

Du bør også klikke deg inne på denne artikkelen: http://www.glommaguiden.com/Artikler/art_28_rena_sondre_osa.htm

Til hovedsiden: www.glommaguiden.com